Du opplevde å bli smittet. Fortell.
I og med at jeg tidlig i januar hadde vært i Hongkong og dekket utbruddet der, var jeg godt drillet på dette med ekstra håndhygiene og det å holde avstand til folk. At jeg skulle bli smittet flere uker etterpå her hjemme, og å bli så heftig syk, er et bevis på hvor tilfeldig smitten kan være. Som et bingolotteri. Jeg var isolert i 6 uker og fikk virkelig kjenne på kroppen hvordan det er å være alene. I jobben min er jeg vant til å takle tette deadlines, stress, kriger og katastrofer. Jeg tror at roen jeg har i slike krisesituasjoner hjalp meg i sykdomsperioden. Jeg har måtte bearbeide mange destruktive tanker i ettertid og har hatt en del senskader med pust og muskelsvinn. I dag har jeg det bra og er tilbake i enda bedre form enn før jeg ble syk.
Hvorfor valgte du å gå ut med din historie i media?
Før jeg ble syk erfarte jeg og kollegaene mine at det var vanskelig å få folk som var rammet av korona til å stille opp og fortelle om hvordan de opplevde det. Flere var antagelig for reduserte fysisk, men jeg tror at mange også følte på en form for skam.
Da jeg selv ble rammet av viruset tidlig i mars ble det viktig for meg å fortelle om sykdommen. Slik kunne folk flest, som på det tidspunktet visste lite om korona og hvordan den rammet oss, forstå alvoret i at viruset var ute i samfunnet og at man lett kunne bli smittet tilfeldig. At korona ikke nødvendigvis er som en lett influensa, og at det kun er eldre som kan oppleve et tøft sykdomsforløp, ble jeg et levende eksempel på. Jeg håpet at min åpenhet også kunne motivere andre til å tørre å stå frem og fortelle om hvordan de opplevde å bli smittet og syk.
Hva har gjort sterkest inntrykk på deg?
I jobben min ser jeg krig, kriser og katastrofer på nært hold. Men oppi grusomheten erfarer jeg menneskers evne til å bry seg og gjøre gode ting for andre, selv om de selv står i krise. Dette er noe av det vakreste jeg opplever som utenriksjournalist, og nå fikk jeg plutselig oppleve det her hjemme.
Slik sett har krisen vært en øyeåpner for betydningen av omsorg. Jeg håper at folk som er syke, ensomme eller bekymret for noe kan oppleve det samme som meg da det stormet som verst. Den varmende omsorgen fra både kjente, men også ukjente, var rørende og veldig viktig for meg. Jeg fikk middager og handlevarer levert på døren. At så mange brydde seg var helt overveldende og det er virkelig noe jeg tar med meg videre i livet.
Noen ser muligheter i krisesituasjoner. Hva med deg?
Sett i etterkant har dette vært en veldig god nullstilling for meg. Før korona var det hektisk og det gikk i ett banka kjør i mange år. Jeg har knapt nok vært sykemeldt og er vant til å jobbe i et ekstremt tempo. Det sørget for at jeg store deler av tiden var rastløs. Det å være syk, og det at samfunnet lenge ble stengt ned, tvang meg til å roe ned. Det har gjort godt. Nå vet jeg mye mer om hva ro er. Det gjorde jeg ikke før. Det er en verdifull erfaring som jeg tar med meg videre i livet.
Jeg har tilbragt mye tid med barna mine før koronaen rammet oss. Det å gjøre fine ting sammen, og ikke bare kjøre dem til og fra noe, har alltid vært viktig for meg. Likevel ser jeg at roen jeg opplever nå sørger for at jeg er enda mer til stede når vi er sammen. Det er en veldig god følelse.
Vi har nå vært inne i en ny bølge hvor flere europeiske land har hatt høyt smittetrykk.
Hva tenker du om dette sammenlignet med Norge?
Jeg tenker at vi har vært veldig heldige her i Norge. Vi har sluppet å oppleve krisetilstander som det de gjør i Italia, Spania, Frankrike, Belgia, Polen og en rekke andre land. Men det er også fordi rette grep har blitt tatt på et tidlig tidspunkt, og ikke minst fordi mennesker i Norge har vært flinke til å respektere tiltakene.
Når vi nå ser smitten blomstre opp igjen, og den andre bølgen på nytt skaper en alvorlig situasjon, må vi være bevisste på at smitten også kan komme ut av kontroll her hjemme.
Det er lett å være skeptisk til de strenge tiltakene som innføres når det er så få som blir smittet i Norge. Og det er lett å stille spørsmål til hva poenget er med å stenge ned samfunnet når vi ikke kjenner personer som har blitt alvorlig rammet av sykdommen. Men vi må huske på at dette nettopp er fordi tiltakene har fungert godt her i Norge.
Jeg synes de som bestemmer har gjort en god jobb, men når man innfører så sterke tiltak som regjeringen har gjort, forplikter det også. De må evne snu seg fort og justere tiltakene dersom det viser seg at det er nødvendig. De må også sørge for at de som trenger hjelp får det når tiltakene rammer dem.
Krisen vi opplever her i Norge skaper, som i mange andre kriser jeg dekker i jobben min, frykt, kaos, uro, redsel, utrygghet og motsetninger. Det vante livet er plutselig borte og ingen av oss vet hvor lenge det skal vare. Selv om jeg synes mye gjøres riktig, er det vondt å se at mange venner og bekjente nå rammes. Det er mange som i dag sliter for å få endene til å møtes. Folk mister jobbene sine, blir permitterte og noen mister hele livsverket sitt. De må vi som medmennesker, og ikke minst de som står bak tiltakene, ta ekstra godt vare på.
