Regissør av dokumentaren “Si ingenting”, Rolv Lyssand Bjørø, innrømmer at det ikke alltid gikk etter planen i regien av den etterhvert så kritikerroste filmen om Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen). Men slik er Marcus, og derfor ble det viktig å være spontan i produksjonen. Vi har aldri iscenesatt noe, og det var poenget, forteller han, og berømmer artisten for hans grenseløse ærlighet. Regissøren roser også artistens mamma, Siri, som han mener har vært en uvurderlig kilde til å forstå alle sider ved Marcus og hvordan han fungerer. Vi kunne ikke ha sittet med dette filmmateriale, og å utformet det på denne måten uten henne, forteller han.

Søren Sussemiehl Jensen (produsent),Louis (DJ),Marcus, Vincent Sunders (produsent), Adrian Rendell (hypemann) og regissøren. Foto: "yoshi2406".
Den kontroversielle artisten, Kamelen, er uredd og prater ærlig om egne feil. Han ble sett på som et problembarn og vet godt hva det er å bli plassert i bås fra tidlig alder. Diagnosen ADHD medførte sterk medisinering med mye frustrasjon og tankekjør. Fraværet av å ha en pappa preget han sterkt. Nå har det blitt laget film, og gjennom en tre års periode har regissør Rolv Lyssand Bjørø fulgt artisten sammen med fotograf Tor Edvin Eliassen og de danske produsentene i Goodtime Pictures. Til tross for en rekke negative medieoppslag og motgang for Marcus er det faktisk rebellen i han som nå har gitt han stor integritet på norske scener.

Rolv Lyssand Bjørø, regissør. Foto: "yoshi2406". RØPER STERKE SCENER: Det var noen alvorlige scener hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å simpelthen beskyttes, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø. Men de ble avgjørende å ha med for å fange helhetsbildet av Marcus. Jeg har vært forberedt på en historie gjennom denne produksjonsperioden som kunne gå i alle retninger. Marcus er en sammensatt person. Man kan ikke lære å kjenne han ved første møte. Og det var viktig for meg at filmen viste de mange sidene ved han. Gjennom filmen tar Marcus et oppgjør med seg selv og viser en enorm transformasjon som både menneske og artist. Før produksjonen hadde jeg ingen forhold til han, og jeg var ikke fan av han som artist. Nettopp det tror jeg balanserte produksjonen på en god måte, at jeg kunne være objektiv underveis. Nå kan jeg legge profesjonaliteten på hylla og si at vi er blitt gode venner, smiler regissøren. Vi tok en prat med han.

Hva er essensen i filmen?

Essensen i filmen vil jeg si er at Marcus utvikler seg enormt både som menneske og artist gjennom de årene vi følger han fra 2019 og frem til nå, og hvor han inviterer oss inn i et autentisk univers vi simpelthen ikke visste utfallet av da vi begynte. Etter vår første promolansering og finansielle støtte var i boks, havnet han for eksempel i fengsel , bare for å nevne noe. Likevel dreier retningen hans mot bedre og bedre valg. Vi er innom alt fra alvorlige aspekter hvor det som grenser mot lovbrudd kommer til syne, til at han dreier handlingene sine mot gode ting . Han begynner mer og mer å se at han betyr noe for andre. I filmen utvikler han et helt spesielt perspektiv både på seg selv og på livet generelt.

Hvem bør se filmen?

Dokumentaren når et bredt publikum nettopp fordi den speiler artistens mest sårbare sider og gir oss dyp innsikt i hans sterke relasjonelle og familiære bånd - som til tider står på spill. For selv om Marcus har en viktig stemme for de stemmeløse, er filmen vel verdt å se for folk flest. Seerne inviteres inn i et emosjonelt univers som det er lett å kjenne seg igjen i.

Som seer blir en dratt inn i noen sterke scener hvor han opererer på kant med loven. Hvordan var det å balansere det hele som regissør?

Det var et miljø og et univers som tok meg langt ut av komfortsonen. Jeg måtte stadig pushe egne grenser fordi her var mange scener jeg ikke var komfortabel med. Det var noen alvorlige hendelser hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å beskyttes. Vi snakker jo om negative miljøer som har påvirket han enormt. Mer kan jeg ikke si, men seerne vil selv forstå når dette utspiller seg i filmen.

Han har gitt sine ærlige kommentarer til overmakten gjennom tekstene sine og fått suksess på det gjennom stor sceneintegritet. Hvorfor vektlegger ikke filmen et større fokus på de harde disputtene mellom artisten og politiet?

Dette er et helt bevisst valg. Det er han selv som er fienden i historien, og det er dette som er essensen i filmen - Marcus sine indre demoner. Hans oppgjør mot politiet er for lengts ferdig. Albumet er et motsvar og han vinner spellemann på dette. Etter han satt i varetekt dro han rett til Austevoll på hytten og laget album. Han sparker veldig fra ved å signere og ferdigstille dette prosjektet. Dette er hans oppgjør mot politiet.

Vi ville heller ikke undervurdere seerne. Dette skal være opp til dem å tolke. For dette med politiet ligger jo selvsagt mellom linjene i filmen og advokatens nærmeste hånlige ord om nettopp dette får lov til å være inngangen til dokumentaren . Så har det også vært viktig å ikke integrere politiet på en forsvarsløs måte siden de ikke har mulighet til å kommentere handlingen i filmen. Vi skal være ryddige.

Har du som mennesket fått noe godt ut av dette?

Ja, faktisk. Jeg har nok blitt bedre på å gi slipp. Leve mer i nuet. Det er noe Marcus er god på. Det planlagte skjer ikke i hans univers, det har tidvis vært krevende, men det er også det som har gitt et riktig bilde av Marcus i filmen.

EN VIKTIG STEMME FOR DE TAUSE. På bildet: Marcus deltok under Tendens sin temautstilling “Straff skader” i Grieghallen sensommer 2021 og viste allerede da at han var en viktig stemme for de stemmeløse. Dette kommer også klart frem i filmen, hvor hans sårbare sider og emosjonelle univers utbroderes. Han kommenterer alt det vonde han til enhver tid bærer på og blir slik sett en viktig veiviser for andre unge som sliter.
Det er ingenting konvensjonelt med Marcus. Den kontroversielle rap artisten er uredd sine ytringer om en røff oppvekst og hans til tider krenkende møter med med politiet. Men det er ikke kampen med politiet filmen handler om. Kanskje er det litt undringsverdig, for i følge artistens advokat, og slik vi også har kunnet lese i media gjennom en lengre tid, kan det virke som om politiet har hatt et oppheng på å “ta” Marcus. Likevel gir regissøren bevisst spillerom for de emosjonelle og relasjonelle sidene i livet hans.

Han er kjent for å bruke musikken til å kommentere samfunnet på en uredd måte. Tekstene hans er ærlige tvers gjennom. Han sjonglere mellom å vise egen sårbarhet, som i låten Vil ba Vekk, og å ha et fryktløst skråblikk på politiets makthåndtering, som i låten “Si ingenting”. Han har blitt straffet for alvorlige handlinger og levd på kanten med loven. Så satt han også i varetekt i 5 måneder for noe han ikke hadde gjort og ble frikjent. Tre dager etter han slapp ut pakket han med meg studioet ut på hytten på Austevoll og lagde album.

Dere drar fra Stakken (Løvstakken) til Afrika. Det er litt av et spenn i filmen. Fortell.

Afrika er på en måte en reise i selve reisen. Og det er en viktig reise for filmen og for Marcus sin veiretning fremover. Han får noen begreper om livslinjen sin og et perspektiv på alt det gode han relasjonelt sett har og alltid har hatt. Den intense og solide kjærligheten til mamma Siri bare forsterkes og tydeliggjøres etter denne reisen.

Marcus var modig som tok oss med hit. Vi visste ikke utfallet av dette i det hele tatt. Samtidig er det egentlig veldig vesentlig for filmen, ikke fordi den sier noe om hvorvidt Marcus forsones med faren eller ei, men det gir han et større bildet av seg selv og sitt liv. Et perspektiv som også minner han på hvem han har i livet sitt fra før av.

Afrika har noen såre og uforutsigbare øyeblikk som er helt vilt autentiske og vonde. Disse konfrontasjonene som vi observerer gir oss et helt nytt vindu inn i Marcus sitt univers. Situasjoner der kroppspråk utstråler spenning, skuffelse, feighet, men også glede.

Var det noen ganger det var særdeles krevende å være regissør? Kan du røpe noen hemmeligheter kanskje?

Noen ganger måtte jeg ta en storhetsvurdering på hvorvidt vi skulle filme eller ei, særlig med tanke på tiden i Afrika og da vi filmet hans møte med faren. Vi viser en episode hvor Marcus bl a utfordrer farens komfortsone enormt. Som seer kan man nærmest kjenne på kroppen den hjelpeløse sønnen som møter en noe fjern pappa i et helt fremmed land.

Som regissør har jeg særlig ut fra disse situasjonene en dyp respekt for ærligheten hans. Disse scenene har gitt filmen en spesiell karakter.

Han har tatt et oppgjør med politiet og kommentert dem gjennom kompromissløse tekster. Likevel er filmen nærmest fri fra dette aspektet. Helt bevisst, forteller regissøren ( t.h) og legger til at Marcus innser til slutt at han må ta tak i seg selv. Fienden er han selv. Dokumentaren slutter med konstruktive fremtidstanker hvorpå artistens sønn blir nevnt med varme.

FRA MØRK OMTALE TIL GLANS: Nå når han både medias hjerter og folk flest sin varme når livet brettes ut i den nye dokumentaren «Si Ingenting». Norges fremste rapartist har for lengst sparket fra når det kommer til kontroversielle møter med overmakten og frustrasjonen over en pappa som aldri stilte opp. Han var lenge et negativt fenomen for politiet, men så er det også rebellen i han som har gitt han en solid integritet på store norske scener den siste tiden.

Vi anbefaler filmen!

Av: Trude Vaaga, redaktør Tendens.

Foto over: Nr 1,2 og 5/Foto: "yoshi2406". Nr 3: Tove Lise Mossestad Nr 4: Kristian Søvik

NYTTIG INFORMASJON

Kino hadde premiere 26 august

Film: Si ingenting / dokumentar om Marcus Kabelo Møll Mosele, kjent som artisten Kamelen.

Regi: Rolv Lyssand Bjørø. Fulgte artisten gjennom en 3-års periode.

Produsenter: Vincent Saunders og Søren Jensen, Goodtime Pictures

Fotograf: Tor Edvin Eliassen