F A K T A
:
Silje Løkeng, bor i Kongsberg, 44 år, tidligere brystkreftpasient (2019), jobber som HR-manager i TechnipFMC.

___

A V : Trude Vaaga

Expedition Pinkribbon

Silje Løken engasjerer seg sterkt i verdien av tidlig oppdagelse av kreft og vil løfte frem budskapet på sin helt spesielle måte. I tillegg til å samle inn penger til forskning på brystkreft, og å ha en tydelig stemme i sosiale medier, har hun i lengre tid lagt ambisiøse ekspedisjonsplaner sammen med et internasjonalt team til Grønland (gjennomføres i disse dager, mai 2023). Hver representant har hatt kampanjer i sine land for å løfte frem kreftsaken. Så har hun fått ingen ringere enn Liv Arnesen med på lag – den første dama som gikk til sydpolen alene.

Følg Silje her: @expeditionpinkribbon

Les om hele ekspedisjonen her: www.expeditionpinkribbon.no

I N T E R V J U
:
Kan du beskrive hvordan det var å få diagnosen brystkreft?

Det var en livsendring og en pause i livet som jeg ikke ønsket. Jeg innså at livet plutselig kunne bli veldig kort. Jeg reflekterte mye om hvordan jeg ville leve livet, hvem jeg var og hva jeg ønsket. Jeg tenkte mye på de som blir igjen etter meg hvis jeg skulle dø.

Man kan se det som en eksistensiell krise der man gjør opp et regnskap – på godt og vondt. Jeg gikk gjennom mange mørke tanker og følte at jeg måtte bli kjent med meg selv på nytt igjen.

Jeg fjernet brystet mitt og sliter med bivirkninger av medisiner jeg tar. Det tok lang tid før jeg klarte å se meg selv i speilet. Det var tøft. På mange måter ønsket jeg å dø fordi det var så tøft både fysisk og mentalt.

Hvilke hjelp fikk du?

Jeg hadde en fullstendig krise der jeg mista meg selv. Det som ble vanskelig oppi det hele var at jeg så helt normal ut. Det gjorde det neste verre. Det var en forventning om at man skal gå tilbake til normalen. Men det var ingen ting som var normalt.

Jeg ba selv om hjelp og hadde en psykolog som hjalp meg å sortere tanker og å bryte automatiske tankesett. Jeg hadde også kreftkoordinator underveis.

Rent kroppslig måtte jeg ha hjelp av en coach til å akseptere kroppen min med bare et bryst. Rasjonelt klarte jeg selvsagt å forstå at det ikke har betydning. Men følelsene mine stemte ikke overens med det rasjonelle. Jeg hadde en evig kamp med meg selv.

I ettertid synes jeg det burde være en del av et kreftforløp å få mental hjelp. Man blir på mange måter overlatt til seg selv. Noen trenger mer hjelp enn andre, men det burde være en samtale fra start av som avdekket pasientens behov. Å få kreft gir et traume som må bearbeides.

Ditt beste mentale verktøy?

Naturen har vært utrolig viktig å bruke. Jeg oppfordrer alle til å benytte 30 minutter utendørs hver dag. Frisk luft gjør en godt, og gir det rommet man trenger mentalt.