Vi får den kunsten vi fortjener: Hvordan kunsten ender opp med å bli er et speil på hvordan vi har organisert kunsten, hvilke valg kunstneren tar økonomisk, hvordan kunstfeltet organiserer økonomien rundt kunstneren og kunstproduksjoner, hvor midler til å skape kunst kommer fra og hva kunstnerne ønsker å ta opp av spørsmål og refleksjoner i kunsten sin. Men dette er ikke en kronikk om kunstnere sin økonomi eller levevilkår. Eller kanskje det er det. Mens vi alle kaver for å få hverdagen til å gå opp midt i en pandemi, står vi mennesker overfor et større problem enn Covid-19. Jorden brenner.

Selv ikke økte midler øremerket kunst og kultur løser klimakrisen vi står overfor. Eller kan det kanskje det? Kan det tenkes at noen kunstnere hadde hatt glede av å arbeide som kunstnere gjorde før i tiden? Med før i tiden mener jeg før konseptkunst… — Selv ikke økte midler øremerket kunst og kultur løser klimakrisen vi står overfor. Eller kan det kanskje det? Kan det tenkes at noen kunstnere hadde hatt glede av å arbeide som kunstnere gjorde før i tiden? Med før i tiden mener jeg før konseptkunst kom til syne på begynnelsen av 1900-tallet. Finnes det kunstnere som kunne tenke seg å delvis gå mer opp i rollen som "håndverkere" enn “kunstnere” for å skape lokale og mer miljøvennlig gjenstander som folk ønsker i livene sine, der de er, og når de trenger det? Jeg mener ikke at de skal masseprodusere noe til alle, men skape noe helt spesielt og langvarig for flere. Og jo mer arbeid kunstnere får, jo bedre levevilkår og økonomisk grunnlag får de.

Jeg elsker kunstnere og kunst. Ikke bare har jeg dedikert mitt så langt 31 år lange liv til kunsten, men de siste fire årene har jeg spesifikt og målrettet dedikert tiden min til å løfte frem spesielt kunstnerne. Over fire år har jeg intervjuet, filmet og formidlet godt over 200 kunstnere og utstillinger i både inn- og utland. Hvordan de arbeider, hva slags type kunst de skaper, hva de engasjerer seg i og hvorfor de ble kunstnere varierer stort. Men de har alle det til felles at de er nysgjerrige, åpne og ressurssterke mennesker med evne til å tenke utenfor boksen. De klarer å se verden og leve på en litt annen måte enn de fleste av oss som ikke er utøvende kunstnere. Dette er sterke og beundringsverdige personlighetstrekk. Kunstnere er en gruppe mennesker med en interesse og kunnskap til å bruke verktøy, hender og hode. Kan kunstnere gi flere en bedre hverdag hvor bærekraft og estetikk står sentralt fremfor billig plast og lite holdbare saker av lav kvalitet?

Tanken om kunstneren som håndverker sniker seg stadig opp til overflaten og virker stadig mer aktuell å diskutere. Jo mer kunst jeg ser, og jo flere kunstnere jeg møter, desto mer får jeg behov for å utfordre den dominerende trenden innen samtidskunst, nemlig konseptkunsten. Som kunsthistoriker lever jeg ofte i hundreårsperspektiv. Jeg er tett på min egen samtid samtidig som jeg ser og reflekterer over fortiden og fremtiden. Det kan tenkes at konseptkunst vil føles som totalt irrelevant om ikke altfor lang tid. Om hundre år er det ikke utenkelig at mennesker vil se tilbake på kunsten produsert mellom 1980-2020 og tenke følgende: “Hvorfor gjorde ikke kunstnerne, de som skal være pionerer i samfunnet, mer når jorden stod i brann?”

Verden trenger konkrete løsninger, hvor blant annet kunstneren, kunsten og håndverket kan ha en langt mer sentral rolle for en mer bærekraftig verden. Selv om vi roper etter et bedre miljø, forplikter vi oss ikke moralsk. Jeg savner en radikal og sosial reform for kunsten. Radikal, fordi viljen må komme fra kunstneren selv. Sosial, fordi kunsten kan godt bli mer relevant for flere.

Jeg tror mange synes at samtidskunsten er vanskelig å forstå og at den dermed kan virke irrelevant. Det kan tenkes at følelsen av irrelevans vil bli forsterket med en økende klimakrise og bevissthet rundt bærekraft. For samtidskunst, med konseptkunsten som den dominerende trenden, fremstår til tider som ensartet og “enkel”. Og ettersom mange ikke oppsøker samtidskunst kan en diskutere hvorvidt konseptkunst faktisk utfordrer våre tanker og får oss til å se verden med et nytt blikk.

Kan det tenkes at samtidskunsten oppleves, ikke bare som irrelevant, men også som vulgær og uinteressant? Dette er ikke mine personlige tanker om konseptkunst, men en hypotese basert ut fra tilbakemeldinger jeg får fra folk jeg møter i arbeidet som kunsthistoriker og kunstformidler.

Her er enda en tanke som kanskje setter fyr. Fra et radikalt politisk ståsted kunne noen ha argumentert for at deler av samtidskunsten fremstår som direkte usosial, og at den ikke er tuftet på en sosial mobilisering, som jo kunsten opprinnelig var tenkt å være. I stedet kan deler av samtidskunsten fremstå som om den er tuftet på intern prestisje.

Tidligere i år uttalte jeg meg i Aftenposten om at “kunsten må bli den nye oljen”. Med dette mente jeg at kunstneren er fremtiden. Det mener jeg fortsatt, men det kom kanskje ikke tydelig nok frem den gang. Det er ikke snakk om å se til eldgamle idealer i kunstens uttrykk og estetikk og å holde oss der. Kunstnere bør, og skal, alltid utfordre det etablerte og tenke nytt i forhold til hvordan kunst kan se ut eller hva kunsten skal utforske og formidle. Men jeg tror at spesielt konseptkunst som trend har fått lov å dominere mer enn nødvendig. Kanskje er jeg i ferd med å rote meg inn i en radikal ide om konseptkunst som lite fruktbar? Setter en konseptkunsten opp mot klimaspørsmål og kriterier om bærekraft vil jeg enda til våge å stille spørsmål ved om konseptkunst har utspilt sin rolle.

Det er selvfølgelig mye bra konseptkunst som har gode ideer bak seg og utfordrer oss som mennesker. Problemet finner vi når konseptkunsten og kunstneren ikke lengre skaper noe som har en reell verdi og nedslagsfelt for samfunnet, men kun internt i fagfeltet.

I fremtiden trenger verden, samfunnet og alle som utgjør samfunnet mer av kunstnere som våger å tenke stort og som har en iboende generøsitet i kunstnerskapet sitt. Det handler ikke om at kunsten er pen eller stygg, om den er salgbar eller ikke. Det handler heller ikke om den er finansiert med offentlige eller private midler. Det handler om hvor stort potensiale det ligger i kunstnere som en ressurs for samfunnet. Etter å ha dvelt ved disse tankene gjennom 2020, som er et av de mest turbulente årene siden begynnelsen av 1900-tallet, innser jeg at det er kunstnerne og ikke kunsten som må bli den nye oljen.

Kronikk / Silje, www.kunzt.no