LEDERTEKST: En verden i stadig uro forteller oss at dialog ikke kan tas for gitt. Selv om det er en opplagt sannhet at flere hoder tenker bedre enn ett, og at samarbeid er veien til vekst, trenger vi ikke lengre enn til eget land for å se at premisser for samhandling er komplisert. Til tross for ressurssterke personer i posisjoner med endringsmakt, rommer våre strukturelle forhold dystre trender som økt ensomhet, selvmord og kriminalitet, for å nevne noe. Hvorfor er dialog så krevende?

AKTUELL MED PROSJEKTUTSTILLING 13. JUNI KL 17 I KRONSTADPARKEN: Det kunstsosiologiske prosjektet “To kunstnere – ett lerret”, skal feires med vernissage og kaffeslabberas i den store kunstnerhallen, Mellomrommet. På bildet: Ingse G Døsvig, Adm.dir. og muliggjører av prosjektet / Kurator Rebekka Thistel, Galleri GEO / Initiativtager og leder Trude Vaaga, Tendens. Gjennom kunstnerprosesser utforskes verdibegrepet dialog. Foto: Mossestad Fotodesign.

Kunst gir oss en unik inngang til undringens verden og er derfor en stor kilde til ny innsikt. Det har vært utrolig interessant å utforske dialog gjennom å observere et knippe kunstnersamarbeid, og hvorvidt deres samhandling på felles flate kunne si noe om hva som er essensen i dette universelle verktøyet.

Jeg finner inspirasjon i Erling Kagges refleksjoner om verdien av omveier. Han mener at vi blir mindre frie mennesker av å bare velge enkle løsninger og at motstand trigger oss til å se nyanser og helheter. Eventyreren er inne på noe vesentlig. For det er nettopp i det uforutsigbare – og i det som kan oppleves som umiddelbare begrensninger - at den lærende og nysgjerrige delen av oss næres til å oppdage nye muligheter. Selve innovasjonskraften ligger i dette.

Med frihet kommer risiko, og muligheten for å tråkke feil er til stede. Forfatter Erik Hillestad speiler dette i sangen til Sigvart Dagsland «Den farligste friheten». En frihet han mener vi mennesker er blitt tildelt, men som vi oftest ikke benytter oss av. Til tross for at vi har mye å vinne, er vi redde for å feile.

Det ble viktig å dele disse tankene med kunstnerne før oppstart, og å utfordre dem til å gjøre dette vågestykket: Nemlig å søke ukjente rom som de kunne finne frem til i en felles flyt. Både for å trigge dem til nytenkning, men også for å se hvor langt de var villige til å gå i det som kunne være risikofylt, men vinnende. Var de redde for tape ansikt? Og var de egentlig villige til å dele sårbarhet for å utnytte dialogens potensiale?

For å evne møte hverandre i en slik eksperimenterende og dynamisk prosess fremhevet kunstnerne verdien av å se den andres perspektiv, og å lytte. De måtte bevisst innta en solidarisk sone som kunne romme det sårbare. Og å være trygg i det.

Så må det påpekes at solidaritet tappes i møte med moderne samfunnstrekk. What`s in it for me er ofte spørsmålet vi bærer med oss i møte med hverandre. Å være bevisst samtidens fremvekst av egeninteresse og individualisme er derfor verdifull innsikt. Bare slik kan en bli bedre rustet til å verne om solidariske verdier som grunnpilar for god dialog.

At fredssenteret i Oslo skilter med en egen dialogbenk er nok ikke tilfeldig. For det viser seg jò at vi aldri kan ta dette universelle verktøyet for gitt, men at det har et enormt potensiale!

//Trude Vaaga

Sosiolog og kunstformidler