Tenk om kreft kunne tatt minimal plass i denne verden? Det er inngangsspørsmålet til prosjektet som speiler følelser knyttet til det å stå i kreft. Det hele er blitt til en digital fotoutstilling som aktualiserer behovet for en bedre psykososial oppfølging for norske kreftpasienter i et behandlingsforløp.

Veien fra syk til frisk kan være veldig kronglete, og hva hjelper det å bli kreftfri, eller å måtte leve med uhelbredelig kreft, dersom livskvaliteten ligger igjen i sykehuskorridoren? Mange sliter med å mestre livet både underveis og etter endt kreftløp. Det ligger ingen garanti om en fremtid i trygghet selv etter vellykket behandling. Som kreftrammet ligger det i ryggmargen å være på vakt. Etter et smertefullt behandlingsopplegg, som kan innebære kirurgi, stråling og cellegiftkurer med kvalme, oppkast og noe så stigmatiserende som håravfall, er pasienter også preget av tunge tanker om prognose og fremtid: Er livet slutt nå? Vil et eventuelt tilbakefall oppdages i tide? Er oppfølgingsplanen i spesialhelsetjenesten (sykehus) god nok? Vil Norge snart prioritere medisiner for min kreftform? Hvilken prislapp har jeg i det norske systemet?

Å S P E I L E F Ø L E L S E R G J E N N O M K U N S T

For å gi mental helse en større plass i behandling av kreft, tar kunstutstillingen altså for seg følelser fra et pasientståsted. Å speile det mentale smertespennet som utspiller seg i krysningen mellom håp og fortvilelse er derfor et særlig poeng. Slik gis betrakter et vindu inn til dette underkommuniserte, transparente helvete det er å stå i kreft.

I verkslisten kan du klikke på hvert bilde og få med utdrag fra pasientfortellingen.

Gjennom en toårs periode har jeg samlet på egne og andres erfaringer og refleksjoner om de mentale belastningene et kreftløp gir. Jeg har også gjort uformelle observasjoner i sykehuskorridorene, og håper derfor å tangere et materiale som er troverdig. Det hele er anonymisert og gjenfortalt i åtte sterke fotografier signert fotograf Francisco Munoz. Utstillingen har et niende verk som er et PET -scan bilde fra Rikshospitalet i Oslo av den avdøde kunstneren Bård Breivik.

Verkene har en dualitet i seg mellom det lyse og det mørke. Her blir et klaustrofobiske tankespinn gjort til skue så vel som en lengsel etter barndommens evigvarende soldråper der tanker om en usikker fremtid er ikke eksisterende. Håp er gjenklang i utstillingen og statuerer et ønske om å bidra til forskning.

Til å kuratere utstillingen var jeg heldig å få Tendens sin AD, Hilde Mork. Hun sier dette:

«Mennesker har så mange lag, og vi ønsker å invitere betrakter inn i et lag som de fleste av oss kan håndtere: Det vakre. Vi vil lede folk inn i et univers av fotografier som er skapt i samspill mellom Trude og Francisco, for å kunne, om mulig, fatte og begripe dette usynlige helvete mange må stå i».

Verk 01, «Kunsten å dø», er valgt som hovedverk for utstillingen. Her møter vann og sollys naken kropp i et universelt rom. Alt liv skapes i vann. Så hvordan møte døden?

Hele denne kunstreisen hvor jeg forsøker å aktualisere det underfortalte ved kreftsykdom dedikeres guttene mine, Joakim og Nikolas. De statuerer at livet er verdt å leve på tross, i trass og i glede (sitat lånt fra min venn og gallerist Erlend Høyersten i forbindelse med hans egen utstilling Life, Death and Rebirth).

Varm hilsen

Trude Vaaga, redaktør Tendens.