“Jeg drømmer om å lage mange syke ting, og å leve av det”. Slik startet vår samtale med den Oslobaserte skuespilleren, Tani Dibasey, da vi møtte han på kafe en hyggelig ettermiddag. Han oppfattes som uredd og kompromissløs, og forteller selv at han trives aller best i det abstrakte alternative scenekunstfeltet. Og kanskje var det derfor regissør Petter Næss bare måtte ha ham til Den Nationale Scene for å spille “Gutten” i stykket Den 25. time? Under bildene kan du lese samtalen vår, men les gjerne vår anmeldelse av Den 25. time først. Link her.

Tani Dibasey spiller “Gutten” i stykket Den 25. time på Den Nationale Scene, regissert av Petter Næss. Han er best kjent som scenekunstner i Oslos underground miljø og er beryktet for å iverksette alt som er på tvers av det konvensjonelle, eller å gjøre de mer crazy tinga, som han selv sier det. Tani jobber mye med Antiteatret som er en stor del av underground kultur Norge. Så skriver han mye også, men nå er han mest av alt skuespiller - i Bergen. Tendens møter han på en av byens mange hyggelige kafeer for å diskutere stykket og karakteren han spiller. Vinklingen vår er velkjent: Hvordan har de unge det i dag og hvordan møter vi dem egentlig som samfunn? Og har han noen gode råd til dagens ungdom?

“JEG KAN VÆRE UTFORDRENDE Å JOBBE MED NÅR DET KOMMER TIL TRADISJONELT TEATER”

Hvordan vil du beskrive “Gutten” i stykket?

Det er veldig viktig å forstå at gutten ikke var utilregnelig i utgangspunktet, men at han har vært utsatt for situasjoner som har ført til dette mørket han når står i. Gutten er egentlig veldig redd og for meg var det viktig å gi publikum rom for å sympatisere med han.

Hva tenker du er det mest interessante med stykket?

Prestens endring er essensielt i handlingen. Det er hun som gir handlingen både en inngang og en utgang, og hennes perspektiv på troen og livet endres radikalt. Verken gutten eller psykologen kommer frem til noe nytt i løpet av fortellingen. Gutten vil ikke rokkes ved og han ønsker ikke å søke etter grunner for å leve. Stykket har jo også en systemkritikk i seg. Et system kan jo virkelig ødelegge folk for livet med å påføre dem et utenforskap hvor de mister seg selv fullstendig.

Det kan virke som om noe har skjedd mellom psykologen og gutten. Kan du røpe noe?

Det ligger litt i luften at disse har hatt en seksuell relasjon. Begge svikter hverandre etterpå. Psykologen går han akademisk i møte og han kan ikke stole på henne. Det er det verste psykologen gjør, å følge fagboka i stedet for hjertet. Hun gir ham en katt som vekker godhet og følelser i ham. Problemet er at katten bare er en del av et forskningsprosjekt.

Hva er det som gjør stykket så tidsaktuelt tenker du?

Stykket handler om mental helse og ungdom. Jeg tenker umiddelbart på den diagnostiseringen av unge mennesker som foregår i dag. Vi lever i et diagnosesamfunn og det er ikke bra. De får et stempel før de har rukket å utvikle sin egen identitet. Det gjør noe med selvbildet.

Jeg har nær kjennskap til mennesker som har vært ut og inn av psykiatriske system og ser hva det har gjort med dem. Jeg har basert rollen veldig mye på denne kjennskapen. Når noen tråkker feil trenger de mest av alt hjelp. Da er det grusomt å se at institusjoner knekker dem. Gutten i stykket har ingen diagnose, men jeg er sikker på at han hadde hatt nettopp det om stykket var skrevet i dag. Det er en tankevekker!

Tani Dibasey, 28 år, skuespiller, utdannet på Teaterhøyskolen, bosatt i Oslo, nå aktuell som “Gutten” i Den 25. time på Dns. Stykket er skrevet av Per Olov Enquist i 1988, men er en tidsaktuell fortelling som vi kan dra nytte av. Selv mener Tani at “Gutten” i stykket aldri vil skade noen, og de gangene han er aggressiv, kontrollerer han situasjonen umiddelbart. Gutten er opptatt av å vise til både psykologen og presten at de kan stole på ham, og at han aldri vil skade dem. Det fratar ham likevel ikke gleden av å latterliggjøre det psykiatriske systemet gjennom hele handlingen. Han briljerer i måten han håner tablett- og medisinregimet på, og får enhver publikummere til å flire litt. Slik sett er han tidvis både flørtende og sjarmerende denne “Gutten”.

Skuespilleren forteller om sin store lidenskap for teater og aller helst den scenekunsten som er abstrakt alternativ. På grunn av sin bakgrunn og etnisitet har han hele livet blitt sett på som gira og aggressiv. To ganger har han blitt utvist fra Teaterhøyskolen for å ha vært “vanskelig”. Han har nok alltid ville strekke i det meste og utfordre det etablerte. Dette fascinerte regissør Petter Næss, og hyret han til jobben på Den Nationale Scene.

Er det noen egen erfaring som har hjulpet deg i rollen som “Gutten”, og som kan ha vært et fundament for karakteren hans?

Jeg husker ofte når jeg kom inn i et rom og ble sett på som utagerende. Folk forhåndstolket meg som aggressiv. Det har nok gjort noe med meg. Det er jo en slags undertrykkelse som jeg har måtte kjempet mot. Mitt ansikt og min kropp er jo det viktigste ved jobben min som scenekunstner. Jeg har måtte kjempe for å uttrykke meg fritt.

Har “Gutten” blitt utsatt for omsorgssvikt tenker du?

Det er nok litt trangsynt å si at det er omsorgssvikt som ligger til grunn for denne brutale situasjonen. Han har så visst blitt sviktet, men det er like mye tap av en morfar og frarivelsen av morfars hus som gjør at det topper seg for ham. Gutten er veldig smart og reflektert. Det fine oppi det brutale er at gutten og presten forsones på et vis. De møter hverandre på et felles nivå. Det er noe vakkert her.

Hvilke tanker har du om teaterets rolle i dag?

Det er viktig at teateret er et politisk samfunnsrør og at det til stadighet evner å kommentere det som skjer. Teatre som blir for tradisjonelle, og uten å nære den tidsånden vi lever i, er ikke godt nok teater. Måten vi har jobbet med Den 25. time på gjør at den er høyst aktuell i dag.

“DET ER KLART AT DET MESTE AV TEATER ER RELEVANT, MEN DET TRENGER NØDVENDIGVIS IKKE VÆRE AKTUELT. JEG SYNES DET ER UTROLIG VIKTIG AT VI ALLTID ER TIDSAKUTELLE PÅ SCENEN. VI MÅ TREFFE NOE SOM SKJER I SAMFUNNET NÅ”

Hvilke råd har du til dagens ungdom da?

Jeg er lite på sosiale medier, og det er jeg glad for. Det kan være så ødeleggende at jeg synes synd på de unge som tvinnes i dette sosiale spillet. Det er for eksempel viktig å si til de unge at det å ha det vondt iblant er en del av det å være menneske. Og det trenger man ikke glorifisere.

Og hva liker du så med Bergen by?

I Bergen er folk direkte - her er ingen påtatthet. Det liker jeg! Og det er sykt mye fin brostein her!

Foto og tekst: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.