F A K T A
:
Elisabeth Thomassen, 41 år, bachelor i markedsføring/grafisk design, bachelor i rettsvitenskap. Juridisk rådgiver i Bane Nor.

Metastatisk brystkreft med spredning til lever 2019, aldri hatt kreft før. Her2 + ER+ og PR+

Status: uhelbredelig kreft. Under palleativ behandling.

___

Dette intervjuet er en del av flere portretter som er laget for å promotere kunst om kreft og mental helse.

A V : Trude Vaaga
F O T O : Tove Lise Mossestad

VIL DU STØTTE ELISABETH?

Elisabeth har andre muligheter i utlandet enn det Norge kan tilby, men det har en stor økonomisk kostnad. Du kan støtte henne via Spleis eller vipps:

https://www.spleis.no/project/180742

Vipps: 97 00 00 80

Hun gikk til legen i 2018 med en klump i brystet og fikk beskjed om at hun var for ung til å få brystkreft. Men Elisabeth Thomassen hadde brystkreft. I april 2019 fikk hun nemlig påvist metastatisk brystkreft med spredning til lever.

Forskning har sørget for at kreft har gått fra å være ensbetydende med død til at den kan kureres. I dag overlever 3 av 4 nordmenn kreft, men bak statistikken skjuler det seg store forskjeller (kilde: kreftforeningen.no)

Fremdeles finnes kreftformer som svært få overlever, og noen kreftformer lar seg ikke kurere av verken cellegift eller stråling. Persontilpasset behandling må vektlegges enda mer.

Forskning er derfor stadig viktig for å komme nærmere en forståelse av den komplekse gåten. Så skal styringsmakter også ha endringsvilje i dette med medisintilførsel og godkjenning av nye medisiner. Ser vi på Elisabeth sitt eksempel er det fint om Norge kan få opp farten.

Hvordan vil du beskrive det å få kreft?
Jeg gikk frisk inn på sykehuset i april 2019 og kom ut som en annen. Det føles som en del av meg ligger igjen på gulvet der inne. Den jeg var.

Den dagen jeg fikk beskjeden om at de aldri kunne gjøre meg frisk gikk livet i stykker. Fremtiden min var plutselig borte. Jeg stod igjen uten noen ting. Venninnen min og jeg stod i den hvite sykehusgangen og holdt hverandre oppe mens alle hastet hjem fra jobb.

Det var som om jeg stoppet og ble fast mens verden spant videre uten meg. Det tok tid å forstå at jeg kunne kjøpe en ny stekepanne, at den ville bli brukt. Jeg er fortsatt ikke begeistret for ting med livstidsgaranti og utløpsdato som er mer enn tre måneder unna, det gjør vondt å tenke på alt jeg skal miste. Jeg fant heldigvis ut at livet varer helt til døden.

Nå er livet i syklus med sykehuset, og de utallige avtalene der. Kurer hver tredje uke, blodprøver, samtaler, legetimer osv. Jeg forsøker å leve livet tre små måneder av gangen, mellom kontrollene. Jeg glemmer at jeg har kreft hver dag, og kjenner fortsatt at det er sårt når jeg kommer på det.

Kreft er det verste ordet jeg har hørt i hele mitt liv, jeg er også konstant redd for at den ikke lenger skal være stabil og jeg skal være ett steg nærmere døden. Jeg har fått en angst som aldri slipper taket. Likevel velger jeg å leve livet, i sommer gikk jeg Norge på tvers, jeg tenkte ikke på kreft i 8 dager. Da var det en fot foran den andre, 130 km gjennom myren, over fjell og vidder. Det var ett forferdelig vær og sekken var alt for tung, men jeg elsket å kjenne at jeg var i live.

Kreft er nærmest blitt en folkesykdom. Men synes du at folk flest vet for lite om denne sykdommen?
Jeg visste veldig lite om kreft selv. Jeg visste det var det skumleste ordet jeg hadde hørt. Jeg hadde selvfølgelig hørt om forskjellige typer kreft, men aldri tenkt at det kunne ramme meg. Nå vet jeg at kreft ikke diskriminerer på alder, den bryr seg ikke om hvem du er eller om du har trent og spist sunt hele ditt liv. Den kommer fra dine egne celler, den er din verste fiende.

Har du tanker om mental helse og kreft? Får du god nok hjelp?
Legen sa jeg skulle dø og sendte meg ut i korridoren, jeg var ikke forberedt på at jeg kunne dø, de hadde vært så positive hele tiden. Jeg skulle ønske det stod noen der den dagen, som kunne hjulpet meg å ta beskjeden som kom. Dempet fallet mitt og passet på at jeg ble lappet litt sammen igjen før jeg gikk ut i verden uten en fremtid. Jeg tenkte på å ta mitt eget liv, jeg orket ikke tanken på å dø sakte.

Jeg lever i en lang sorg, det er ikke lett å balansere på kanten av livet. Det burde absolutt vært fokus på det mentale og kreft. Vi mister oss selv, du er fortsatt deg, men ikke den samme. Jeg lever ikke i virkeligheten der jeg har kreft og er syk. Jeg lever oppe på de store viddene, med mose og stein under føttene og vinden i håret. Mental helse burde vært en del av pakkeforløpet.

Har du tanker om fremtidens forskning?
Det var denne fremtiden da, den som forsvant. Jeg ønsker meg en fremtid. Jeg skulle ønske jeg ble behandlet som en 41 år gammel kvinne med en lang fremtid. Jeg håper Norge skal slutte å putte meg i samme bås som pasienter som er 30- 40 år eldre enn meg. Jeg skulle ønske de kunne gi meg behandling som hadde gitt meg 30 år til. Når de fant spredningen så gav de meg opp. Ingen operasjon, ingen forsøk på å gjøre tiltak som kunne forlenget livet mitt ytterligere. Siden brystkreftpasienter med spredning normalt er mye eldre så er verdien av ett liv satt lavt. Det er ett spørsmål om kost nytte. Selv om jeg kunne levd lenge og gitt tilbake til staten så hører jeg til en pasientgruppen som ikke får behandling som skal holde oss i livet lenge.

Jeg skulle ønske de hadde gitt oss en sjanse, både via forskning og mer persontilpasset behandling. Det er mange av oss som er for unge til å dø.

Norge er ett av de treigeste landene i Europa til å godkjenne ny medisin, det tar for lang tid. Det må bli bedre fordi vi dør mens vi venter.

Kunstutstillingen «VI SOM IKKE DØDE», Grieghallen 17.- 27. februar. Utstillingen er utsatt på ubestemt tid.

Intervjuet over er ikke knyttet til bildene som vi har produsert og som selges til inntekt for kreftforeningens forskningsarbeid, men ment som en helhetlig promotering av kreftsaken.

Visjonen med intervjuene er å skape en større innsikt i kreft fra et pasientståsted. Utstillingen vektlegger særlig kreft og mental helse.