VERDENSDAG FOR PSYKISK HELSE

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og media melder om at Leo Ijkic og Randi Rosenqvist får Åpenhetsprisen 2024. Det er vel fortjent at mennesker som løfter frem de gjemte, tause stemmene får en pris for det synlighetsarbeidet de gjør. Gratulerer!

Utenforskap og ensomhet er vår tids store utfordring, sier den britiske forskeren Noreena Hertz. Stadig kan vi registrere dystre tall på ungdommers dårlige mentale helse, og det meldes om at mange er stresset fordi de føler at de ikke strekker til ihht samfunnets forventninger. Den siste tiden har det særlig vært fokus på den dramatiske økningen blant unge som er sykemeldte.

I mine prosjekter benytter jeg ofte dette fotografiet for å illustrerer hvor lett det er å overse menneskers sårbarhet i dagens samfunn. Den skjulte nakken vår bærer sorger, de ligger ofte godt gjemt og innpakket i synet av en sterk rygg og et hevet hode. Foto: Pernille Sandberg / et samarbeidsprosjekt mellom undertegnede og henne sommeren 2022.

Vi er i dag konsentrert om egen fremgang og egne meninger fremfor å lytte, sa en elektriker til meg da han var innom Mellomrommet for å gjøre en jobb denne uken. Han er inne på noe. Jeg er takknemlig for å holde en appell om denne tematikken under den spennende frokostkonferansen fredag 25. oktober i regi av Bara Eiendom og Bergen Næringsråd. En ny by skal diskuteres, og det er selvsagt essensielt å trekke frem verdien av sosial bærekraft. Du er hjertelig velkommen. Kanskje har du noen tanker selv også? Det meldes om spennende paneldebatt! Link til påmelding her.

TORSDAG + ÅPENT ATELIER MED GRATIS MATERIELL: I dag er det åpent atelier på Mellomrommet, kl 17-19. Det blir bakst fra Søtt + Salt til kaffen. Og gratis kunstmateriell er som alltid sponset av Bara Eiendom og tegne.no

//Trude Vaaga

Sosiolog og kunstformidler. Tendens + Bara Eiendom.

EN ANNERLEDES PORTRETTREISE

AKTUELT: Det er blitt høst og vi inviterer til nærende og inkluderende arrangementer i Mellomrommet, Kronstadparken. Et av dem er PORTRETTMØTER med Ingri Egeberg fra 28. oktober til og med 3. november hvor et knippe mennesker er håndplukket til å være modeller. Dette er en annerledes portrettreise, først og fremst fordi Ingri jobber med helt andre tilsnitt enn det klassiske. Portrettene kjennes oftest ferdig, når hun har nådd en tilstand av ubevissthet, når hun slipper å tenke. Kluet er at man øver seg mye på forhånd, forteller hun. Ingri har skisser på skisser, fra tidlig i karrieren, og frem til nå. Ingri er utålmodig, rastløs og uredd. Det siste har hun utviklet mere av de senere årene. Og portrettene er i så måte enda mere befriende, og så er de toppet med umiddelbarheter. Som hun selv sier det: Det er noe som skjer ved den der “hoppkanten”, der ligger hemmeligheten til de gode dokumentasjonene. Når jeg slipper å tenke! Les intervju med henne under bildet.

Å arbeide med portretter er en lang reise, det betyr lag på lag med tanker og følelser, og så plutselig kommer man inn i en ubevisst tilstand der man gir slipp, og det som skjer, dèt skjer, forteller Ingri.

Samtidskunstneren Ingri Egeberg tar med sine ikoniske portrettstreker til Mellomrommet i høst. Men fremfor alt skal hun dele sine metoder for portrettering av et knippe utplukkede personer som har takket ja til å være modell høstuken 28. oktober - 3. november. Slik jeg kjenner henne vil arbeidet være lekent, rotete, enkelt, kaotisk, massivt. Vakkert, men litt fanden i voldsk også? Poetisk kanskje?

Hvordan er et portrettarbeide for deg?

Portrett øvelser er litt som med skihoppere. Man vet ikke utfallet når man endelig treffer hoppkanten, men man har øvet seg grundig og lenge frem mot hoppet. Og i det ligger det en totalitet, som etter hvert har gjort meg ganske trygg og uredd.

De sies ofte om kunst at de beste maleriene blir skapt i en slags tilstand av ikke-viten, å male de beste maleriene ubevisst. Tenker du det stemmer?

Absolutt. Det ligger noe i dette. Det kan virke som om jeg bare maler på instinkt, uten rasjonell tanke. Men så ligger det øvelser i forkant. Det er noe med å utforske hva man ønsker, men at prosessen der og da avgjør resultatet. Man kan ha den kritiske sansen med seg i skissearbeidet, og så tillater jeg meg å slippe taket etter en stund. Og det er der de magiske strøkene blir til. Man skal ikke vite hvordan strøkene skal være før man er der. Og da skal det gjerne skje ubevisst.

Klassiske portrett sees som en skildring av et menneskes individuelle særtrekk, oftest ansiktet. Ingri tenker og arbeider annerledes. I Mellomrommet 28. oktober - 3. november vil hun ta på seg arbeidsdressen, sette opp håret i en dult, koke mengde med kaffe og ha et skjerpet blikk på menneskene hun skal møte, inntil hoppkanten gjør seg gjeldende og hun kan gi slipp. Som hun selv sier det: Jeg aner ikke utfallet, fordelen min som erfaren kunstner er at jeg er blitt mye mer uredd.

Det virker veldig nært og personlig dette her, stemmer det?

Et portrett er mer krevende enn et maleri. Å lage portretter handler om et møte med andre. Men jo mere erfaring jeg har, og kan se tilbake på skissene mine, så handler det faktisk vel så mye om meg selv. Det er skummelt og spennende!

Hva er det du ser etter når du ikke tilstreber den klassiske måten å arbeide på?

Mitt fokus er langt fra det klassiske portrettarbeidet hvor man leter etter likheter til de man tegner. Det er klart jeg ofte fremhever detaljer som er visuelt fremtredende hos vedkommende, man kjenner ofte modellen igjen ved noen sentrale trekk. Men det er likevel ikke dette jeg først og fremst søker. For meg handler det om å lage et bilde som går forbi dette med likhetstrekk. Jeg tegner og tegner for å fange bevegelsene til den som portretteres. Jeg lager f eks mange tegninger for å jobbe meg inn i kjernen. Betraktere som deltar i prosessen vil ofte kunne se den som rotete, uoversiktlig. Men etterhvert vil prosessen spisse seg til i takt med at jeg får mer innsikt i den andre. Kommer jeg dit, hvilke jeg har som mål, vet jeg at resultatene blir gode. Men det krever øvelser, det er mye mindfullnes underveis, men som glir over i det ubevisste etterhvert. Det er som om man opparbeider seg et hav av kunnskap, for så å stå igjen med ingenting.

“Man kan sammenligne det med profesjonelle skihoppere som øver og øver i forkant av et hopp, og så slipper man taket når hoppkanten kommer. Da kan alt skje - og det gode kan virkelig skje. Innbarket i dette umiddelbare resultatet ligger det jo mye kunnskap”.

Hva kan folk forvente seg som kommer innom deg i Mellomrommet denne uken?

Å se en prosess hvor det er mange skisser, og hvor noe evt blir ferdigstilte. Ikke nødvendigvis alle. Det er en underveis prosess jeg vil vise først og fremst.

Kan det være skummelt og krevende å tegne/male andre?

Jeg tegner jo det nære ved å speile den andres sjel. Det kan jo bli tøffe prosesser….Det ligger en slags modighet i det å bli portrettert. Det tenker jeg en del på. Det at jeg får lov til å definere den andre gjennom mitt blikk. Det finnes ulike måter å tolke mennesker på. Jeg er jo ute etter å avlegge en følelse av modellen.

MØTER MED MENING: Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Ingris prosesser og hvordan hun løsriver seg fra skisser til et ferdig resultat. Dette blir en uken full av overraskelser, menneskemøter og livslærdom. Og kanskje har hun en ledig portrett stund til deg? Hva vet jeg. Kom innom!

//Trude, sosiolog og kunstformidler / Tendens + Bara Eiendom.

PROGRAM - GÅ IKKE GLIPP:

 mandag 28. okt. - åpent 11-15

portrett 11.00-12.30 Anne Randine Øverby / Sjef ved Bergen Opera

portrett 13.30 - 15.00  Trude Drevland / Tidligere ordfører i Bergen, forfatter ++

 tirsdag 29. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30  Ingse Galtung Døsvig /Adm. dir. i Bara Eiendom

portrett 13.30 - 15.00  Ole Amund Gjersvik/ Musiker - tar seg bassen og vil spille underveis.

 onsdag 30. okt. - åpent 11- 15

portrett 11.00 - 12.30  Erin Egeberg + Steinar Aagesen + Hunden Lykke

portrett 13.30 - 15.00   Arne Mæland / Kunstner - skal jobbe med skulptur mens han blir tegnet.

 torsdag 31. okt. - åpent 11 - 15

portrett 11.00 - 12.30 / Roger Iversen + Mirela Iversen / Kjent fra Nøsteboden og Walk of fame grundere

portrett 13.30 - 15.00 / - ledig portrett time

fredag 1. nov. - åpent  12 - 14

videre jobbing og montering

lørdag 2. nov. - åpent 12 - 14

videre jobbing og montering

 Søndag 3. nov. - åpent 12 - 14 

Utstillingsfinale / finissage med kaffe, kaker og bobler.

VÅR TIDS NORA

To vidt forskjellige kunstnere, i både metode og stiluttrykk, har «landet» med sine respektive signaturer i det helt spesielle verket “Nomad”. Å stikke av når ting evt skulle bli vanskelig, har vært et “ikke tema” i dette samspillet, forteller Adam Bjerck og Andreas Gravdal. I bildet kan betrakter velge sitt drømmeparadis. Selv ser jeg tilbake til en glødende ettermiddag i Kairo fra studenttiden fra slutten av 1990 tallet, med brent kveldssol og en dyne av sand så langt øye kunne se. Et transparent hotell dukker opp i verket og utstråler litt kontinentalitet. Hvorfor ikke! Hva som egentlig foregår i fortellingen er uvisst, men den stødige skikkelsen er umulig å overse. Hen er påfallende selvsikker, til tross for å reise alene. Jeg liker denne skikkelsen.

NOMAD. SOLGT. Verket er blitt til etter hvert. Gjennom måten de har samarbeidet på har de funnet løsninger i nuet, og med en klar tanke om at begges stiluttrykk skulle ha plass på lerretet. Mens Adam har den repeterende effekten i sirkelformasjoner, har Andreas et mer tilfeldig uttrykk. De røper at frykten for å tråkke feil har vært tilstede hos dem begge. Det er klart man kan miste litt ansikt i denne type prosess, men det gjelder å stå i det som i livet ellers, understreker kunstnerne. Kanskje er verket en speiling av dem selv?

Vissheten de hadde på forhånd om at samarbeidet kunne bli ubehagelig, gjorde dem samtidig nysgjerrig.  En viktig ledesnor i prosessen var en enighet om verdien som ligger uenighet og forskjellighet. Dette leder meg til å tenke på den anerkjente og kontroversielle redaktøren i Subjekt, Danby Choi, som jeg synes reflekterer godt om tiden vår når han sier at vi i større grad må søke variasjon i meninger og dyrke verdien av uenighet for å ikke stagnere som samfunn (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023). En tankevekker er det at vi i dag skal være så like - hvordan er vi kommet hit? I så fall vil jeg kalle “Nomad” for en av våre tids utbrytere, slik Nora er det i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, og som Choi refererte til i sin 17. mai tale i Oslo tidligere i år (Kilde: VGTV, 2024).  

Politker Hadia Tajik er inne på noe når hun sier at å mene noe i dag har en høy pris (Kilde: Sosiale medier / uvisst hvilke plattform). Og Choi går så langt til å si at woke i dag blir misbrukt og at den er blitt til en kvelende årevåkenhet (Kilde: “Kanseller meg hvis du kan”, 2023).

Slik jeg tyder Choi mener han at konsensus i dag dyrkes over en lav sko og med den konsekvens at det hemmer vårt mangfold og dermed også vårt kunnskapsnivå med kilde til vekst. Hans refleksjoner om vårt konsensdyrkende samfunn underbygger i grunn det jeg tidligere har skrevet om ungdommers sårbare møte med samfunnet, hvor veien er så smal at det gir dem enorme konsekvenser å tråkke feil (eller å bare velge en annen vei). Vi trenger en Nora!

FORSKJELLIGE KUNSTNERE I STILUTTRYKK OG METODE: Omsorgen de hadde for hverandre - og den gode dialogen hele veien - sørget for et trygt samhold, også når de “stod fast”. I sum må vi få påpeke at vi er utrolig happy med verket, forteller kunstnerne, som samtidig bedyrer at de ikke aner om en slik samproduksjon vil kunne skje igjen. “Nomad” er nok av de helt sjeldne, og det er en glede for oss at inntekten fra salget går til veldedighet og utsmykning ved en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus.

Adam Bjercks kunstnerstil tenderer mot moderne pointillisme og det er lyset som fascinerer han aller mest og som er fremtredende i bildene hans på en helt særegen måte. Å plutselig stå i samproduksjon med en annen kunstner har vært en utrolig interessant reise, forteller han.

Andreas Gravdal utforsker det hverdagslige gjennom kunsten, og han har et røft, litt naivt formspråk som etter hvert er blitt hans signatur. Overdrevne tekstlinjer er noe av det man ofte kan oppdage i bildene hans, samt skikkelser med feilanatomiske detaljer. I samproduksjon med en annen kunstner måtte han tenke nytt. Det var utrolig annerledes å stå i noe som jeg faktisk ikke kunne ane utfallet av , og hvor jeg til stadighet måtte vurdere min egen strek opp mot en helt annerledes kunstnerstil, forteller Gravdal.

SIGNERING: Så ble det en annerledes kunstprosess enn hva de er vant til. Begge måtte kjenne på et lite ubehag ved å møtes på lerretet. Samtidig er den nytenkningen som kommer ut av en slik «tvungen» prosess” virkelig verdt ubehaget, forteller de. Alt skal jo ikke være likt og alle skal ikke være enige, da går jo ikke verden fremover, bedyrer kunstnerne.

“Det er sykt krevende, fordi man er redd for å ødelegge for den andre og å tråkke i salaten” -Bjerck og Gravdal. 

“Vi har hatt en tanke om å stå i det om det også skulle gå litt skeis” - Bjerck og Gravdal

Det motsatte av godt samarbeid er ikke uenighet. Tvert om. Det sier kunstnerne Adam Bjerck og Andreas Gravdal om kunstprosjektet de hadde på felles lerret i Mellomrommet denne våren. Forståelsen av at det som butter i mot, og som er krevende å stå i, også kan være det som pirrer nysgjerrigheten til å utforske det lille ekstra, har vært en ledetråd for kunstnerne.

“ Vi er happy med verket! Vi har lært mye nettopp fordi vi er ulike i kunstformen vår” - Bjerck og Gravdal

OPPSUMERENDE TANKER, VÅR TIDS NORA: “Flere hoder tenker bedre enn et” er et velkjent utsagn som vi aldri må glemme dersom grunnmuren for god samfunnsvekst skal holdes ved like. Jeg synes utsagnet passer så godt til kunstnerprosessen, men også til tiden vi lever i. Og for å ta det siste først: Det er kanskje enklest i en tid, hvor vi både blir målt ut fra prestasjoner og har den moralske korrekthet hengende over oss, å velge minste motstands vei i måten vi agerer på og styrer livene våre? Tar vi kunstnernes prosess i nærmere øyesyn er det ingen tvil om at de har gitt vinger til utbryteren Nora, både i form av sin urokkelige arbeidsmetode, og selve resultatet hvor den reisende nomade står sentralt. Det var interessant å se hvor høyt de skattet sine forskjellige uttrykksformer, og å lot dem begge få plass på lerretet. Og dette til tross for at ingen av dem kunne ane utfallet på forhånd, ei heller sikre at sine respektive kunstnerintegriteter ikke ble rokket ved. Jeg må ærlig innrømme at jeg dvelte ved deres standhaftighet underveis, men nettopp i dèt også erkjenne at det næret mine tanker for hvilke mekanismer som hemmer og fremmer gode samarbeid.

Henrik Ibsen flyttet på grenser for hva som var lov å si. Det var dette som var inngangen til redaktøren i Subjekt, Danby Choi, sin 17. mai tale i Oslo (Kilde: VGTV, 2024). Han snakket om retten til det frie ord, ytret bekymring for demokratiet og mente at en korrekthetskultur vil gjøre stemmene våre tause. Betydningen av å stadig tråkke opp stien for ytringsrommet, og at vi trenger en Ibsens Nora stod derfor sentralt. Etter alt å dømme ville Choi ha likt “Nomad”, garantert for den vakre kveldsgløden i Kairo, men kanskje mest av alt ved tanken på at Nora har fått seg en spennende arvtager.

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet.

Prosjektet er i samarbeid med Bara Eiendom. Samtlige verk skapt av kunstnere i Mellomrommet denne sesongen vises under salgsutstilling i Inger Bang Lunds vei 16, fredag 23. august kl 17.00. All inntekt går uavkortet til en avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp.

RELASJONSBÆRERE

Tatt verket til de unge kunstnerne Johan Pham og Maria Kolden i betraktning er det gripende å se hvordan de maler det relasjonelle aspektet ved det å være menneske og den indre krisen og dramatikken som utspiller seg ved ensomhet.

Vi mennesker er fellesskapt, sa sosialmedisiner Per Fuggeli, og understreket at vi blir formet ved måten vi danser med flokken vår på (Kilde: Dagbladet 2012). Samhold er ensomhetsforebyggende og de solidariske verdiene som ligger i det er nerven i all menneskelig trygghet. Hver gang vi markerer den 22. juli blir vi ekstra oppmerksomme på betydningen av dette. Vi er relasjonsbærere.

En av våre fremste billedkunstnere, Håkon Bleken, har sagt i et intervju en gang at vi er blitt et empatiløst samfunn (Kilde: Uvisst, antagelig i et intervju på NRK?). Mon tro om Bleken er inne på noe? For til tross for at politikere og andre med sentral innflytelse ofte “terper” på verdien av samholdet i det offentlige ordskiftet, lever vi i en tid med voksende ensomhet. I følge Folkehelsemeldingen i 2019 opplever store deler av befolkningen ensomhet. Og i rapporten Ungdata 2018, NOVA rapport 8/18 bekreftes det at ikke bare voksne og eldre opplever ensomhet, men at prosentdelen ungdom som opplever ensomhet er den høyeste hittil. Den britiske økonomen og forskeren Noreena Hertz ser ensomhet som en av våre tids største utfordringer, og kaller det for ensomhetsepedimi (Dagens Næringsliv, Magasinet 17. oktober 2020).

“Omfavnelse” / Verk 1, av kunstnerne Johan Pham (27) og Maria Kolden (24). Pham benytter sin personlige historie fra strevsomme ungdomsår i denne samproduksjonen med Maria Kolden. Verket illustrere et ungt menneskes indre drakamp og søken etter å se seg selv. Ingeniørutdannelsen han tok på vegne av “alle andre” skygget over for den han ønsket å være. Det ble til slutt et mentalt kaos å være i livet.

Verket minner om det Herdis Palsdottir skriver i boken sin om Relasjoner (2011)hvor hun utdyper at måten man ser seg selv, påvirker vår evnen til å møte og inkludere andre. Hun er i godt selskap med redaktøren i Feelgood, Gullaug Pless, som skriver at livsglede enkelt handler om hvordan du snakker til deg selv og til andre, og at det å glede seg over små og store ting i tilværelsen gir mestring ( utgave nr 4, 2018 ). Det er en tankevekker at vi i dagens prestasjonssamfunn “fratar” de unge frihet til å utvikle sin identitet og til å finne sin vei inn i voksenlivet. For hvordan skal de da kunne møte seg selv?

Det er interessant å spørre: Hva gjør prestasjonssamfunnet med oss - både i møte med vårt eget selvbilde og i møte med hverandre? Redaktør Pless mener at vi lever i et press hvor vi skal levere feilfritt og i tillegg skal vi være så like. Hennes påpekning speiler i grunn dèt Norge som har oppfostret oss til å tro at vi er best i alt - og gjerne innen idrett og det akademiske. Det er så typisk norsk å være god. Men hvorfor skal vi læres til å tro at et godt selvbilde ikke har rom for de negative sidene ved det å være menneske?

“Nærmere” / Verk 2, av kunstnerne Joahn Pham og Maria Kolden. Verket illustrerer et etterlengtet menneskemøte - verdien som ligger i et samhold kommer til syne i lune og harmoniske penselstrøk. Den indre dramatikken som utspiller seg i verk 1 er opphørt.

Gjennom Phams ( til v) arbeid finnes det en rød tråd, til tross for hans unge alder. Dramatikken han speiler er uten tvil inspirert av Francis Bacon, hvor man ser skikkelser som enten skriker åpenlyst eller man ser at det eksisterer en indre dramatikk. Motivene hans er turbulente, og vi aner ofte en skyldfølelse i motivene hans -og en lengsel etter å kjenne seg fri. Han legger ikke skjul på at et ytre samfunnspress og forventninger fra familie gjorde at han som yngre tok et feil utdanningsvalg og som gav han store kvaler med å finne mening i hverdagen. I Mellomrommet håper vi at dette kan gi mot og inspirasjon til andre unge som strever med å finne sin vei i livet. Kolden ( til h ) maler abstrakt og ekspresjonistisk kunst, inspirert av naturen. Du vil ofte se trær og blomster i maleriene hennes, og du er ikke fjern om tanken om de klassiske mestrene som Van Gogh, Munch eller Monet slår deg. Maria begynte å male i 2020. Nå selger flere av maleriene sine og har et ønske om å leve av kunst fremover.

TODELT BILLEDFREMSTILLING: Johan Pham og Maria Kolden har utviklet et diptych sammen. Den todelte fremstillingen har rom for mange undringer, men de skildrer tydelig verdien av det relasjonelle og at vi i dagens samfunn lengter etter et sterkere fellesskap hvor man bare kan “være” uten å prestere.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER / PREMISSENE FOR SAMHOLD HAR ENDRET SEG: Så hvordan kan det ha seg at vi, til tross for å være stolte bærere av fellesskapet, likevel er vitne til dystre rapporter om en voksende ensomhet? Ser vi nærmere på hvordan samfunnet har utviklet seg bærer det preg av individualisme og selvrealisering. Det er nærliggende å tenke at vi i takt med utviklingen, har endret premissene for samhold og at solidariske verdier tappes i møte med prestasjonssamfunnet. For ved at vi til stadighet “må” prestere i møte med hverandre, fratar vi følgelig nerven i det betingelsesløse samværet. Forstår vi dette endringsaspektet, tar det ikke lang tid å skjønne at dette gjør noe med oss som enkeltmennesker og som samfunn i sin helhet. Det er interessant å se disse trekkene i lys av den voksende ensomhetsbølgen. Og kanskje er det en redusert forståelse fra politisk hold som gjør at tiltak helt opplagt ikke er målrettet nok og bærekraftige? Heldigvis har vi mange kloke stemmer, og de må vi huske å løfte frem. Guro Valland skrev det så godt i Bergens Tidende for noen år tilbake: “Du veit dei som seier alt det rette. Gjer alt det rette. Og fikser verda? Av alle dei eg har møtt, er det dei som har bomma litt som inspirerer mest” (BT Magasinet 2017).

PROSJEKT: Ovennevnte verk er en del av prosjektet “To kunstnere - et lerret” hvor vi utforsker verdibegrepet dialog gjennom kunstnerprosesser. I en tid med uro, både hjemme og globalt, ønsker vi å tematisere tidsånden og å løfte frem det som ulmer. Som kollektiv har vi et ansvar å styrke ungdommers håp og mot for fremtiden. Prosjektet har ingen målsetning om å fatte konklusjoner, ei heller statuere løsninger. Men ved å stille spørsmål, tror vi at undringen som ligger i dèt, nettopp kan være kilde til bevegelse og vekst.

Prosjektet høster mange gevinster. En av dem er inntekt fra salgsutstillingen 23. august som uavkortet vies Haukeland Universitetssjukehus øremerket tilpasset utsmykning.

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Prosjektet er et samarbeid med Bara Eiendom.

GLEDER OG SORGER

Det er lett å tenke at lykke er ensbetydende med et rikt liv. Det kan synes som om vi har en tendens til å dyrke denne assosiasjonen. Men et liv rommer mer. Så hvorfor denne snevre tankegangen? I hvilke retning har utviklingen ført oss? Og hvordan påvirker dette ungdommene våre? Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G Vik “Sunny days ahead”, som ble skapt i Mellomrommet denne sesongen, sier noe om dette. De maler en lengsel etter et liv hvor veien er breiere, brei nok til å romme hindringer også.

Sunny days ahead. SOLGT. Verket er overeksponert med elementer man assosierer med “lykke” og illustrerer et univers der “alt er mulig”. Her kan man ta seg en spasertur over skyene. Se det gjerne som en shout out til alle ungdommer som trenger å vite at det er greit å være ulykkelig, men at de må ha tro på at det blir lysere også, forteller kunstnerne. Verket er like passende for voksne som for yngre. Som Patrik sa det i et tidligere intervju: “Den som ikke vil ha en Teddy i livet, må gå i seg selv”. Jeg er så enig!

EKSISTENSIELL LENGSEL: Kunstverket til Lukas H Klemsdal og Patrik G. Vik illustrerer en lengsel etter å få være et helt menneske med det det innebærer av både sorg og glede. I dagens samfunn har man lett for å forstille seg at alt skal gå på skinner. Kunstnerne retter en særlig bekymring for at mange av dagens ungdommer faller utenfor og ser med kritiske øyner på at vi ikke har mentale verktøy til å takle motbakker. Verkets hovedbudskap dreier seg om at vi må normalisere vanskelige følelser og lære oss det eksistensielle språket hvor lengsel, håp og drømmer blir naturliggjort. Slik kan vi lettere være mer åpen om krevende situasjoner, forteller de.

Den prisbelønte forfatteren Mark Manson underbygger kunstnernes budskap. Han mener vi står overfor en psykologisk epidemi som får folk til å glemme at livet stinker av og til. Smerte er en av mange tråder i livets vev, og å forsøke å fjerne den er ikke bare umulig, men destruktivt, understreker forfatteren ( «Den edle kunsten å gi f**en, 2019). Humordronningen Else Koss Furuseths opprør mot lykkesamfunnet har i så måte vært befriende for det norske folk. Det må være lov å ha det jævlig, har hun uttalt ved flere anledninger i media, og mener at vi må bli flinkere til å snakke om livets mørke sider.

Jeg deler disse skråblikkene og undrer: Er det slik at nåtidens jag etter lykke overskygger livets kompleksitet, og at vi har gjort det til rutine å eliminerer bort det som er ubehagelig? Det finnes dessverre så mange eksempler på at dette spørsmålet er viktig å stille.

HOPPE BUKK OVER FØLELSER: Dagbladet tok bl a tidligere i år for seg Sola Kommunes beslutning om å fjerne kunstverket til minne om 12 år gamle Emely Frantzen som døde ved selvmord. Verket var ment å speile den alvorlige systemsvikten Emely ble utsatt for med tanke på årelang mobbing. Kommunen begrunnet avgjørelsen om å fjerne verket med at innbyggerne måtte få komme raskest mulig tilbake til “normalen”. Ved å slippe å passere kunsten kunne de skjermes fra vonde følelser (Kilde: Dagbladet, 23.april 2024). Dette tror jeg er et av mange eksempler på hvordan vi som samfunn skor oss midlertidig med dempende tiltak, fremfor å bekjempe alvorlige utfordringer i et mer dyptgående og bærekraftig perspektiv. Ved at kommunen “hopper bukk over” følelser og arbeid knyttet til mental føde, erverver man seg heller ikke den utstrakte forståelsen som skal til for å løse en av våre tids store utfordringer som det mobbing er.

Patrik G. Vik (h) 27 år, er kjent for sin miks av teknikker, og har referanser til hip hop kulturen, rap musikk og grafitti. Han jobber mye med akryl og oljestift på lerret, men har har nok særlig bemerket seg for sin grafitti kunst og kunst på klær. Lukas Hauge Klemsdal (v) 25 år , er utdannet designer med bachelor i visuell kommunikasjon fra KMD + ett år på Kunstskolen i Bergen. Lukas driver med digital illustrasjon, kunst og design og liker å eksperimentere med en blanding av abstrakte og figurative arbeider både digitalt og fysisk. Nå har han en tanke om jobbe mer med fysiske malerier.

I motbakker trenger man smaksforsterkere som får en til å fortsette litt til, forklarer Patrik og understreker at verket “Sunny days ahead” er et slikt heiarop. Kunstnerisk sett hadde de behov for å leke, og de var begge inspirert av glansfulle barndomsminner. Men i glansen ligger også det melankolske. Bak solskinnet er det en fortelling om at det er ok å tryne. I dagens samfunn må vi kanskje lete dypt etter denne forståelsen? Og i så måte trenger vi disse heiaropene mer enn noe!

“Sunny days ahead” vil vises i sin helhet på gruppeutstillingen 23. august kl 17. All inntekt øremerkes tilpasset kunstinnkjøp ved Haukeland Universitetssjukehus. Hjertelig velkommen til Inger Bang Lundsvei 16.

MODERNE TID + VISDOM FRA DE ELDRE: «Her er gleder og sorger» kan man finne i glass og ramme hos eldre mennesker. Det bør kanskje tas frem igjen i våre modern hjem? Kunstnerne er inne på noe vesentlig og det har vært en fryd å følge prosessen deres denne vinteren. Verket er for salg, med pris etter avtale (Kontakt meg gjerne: 980 16 296).

//Trude Vaaga, Kunstsosiolog. Et prosjekt i samarbeid med Bara Eiendom.

BORT FRA OVERFLOD OG KLICKBATES

Kunstverket til Elise Hisdal og Marcus Soddano “En hverdagslig hverdag” er på hele 210 x 280 cm og passer ypperlig i offentlige rom (hoteller, restauranter, kontorer/minglearealer.) Verket tar opp kampen om oppmerksomheten fra vårt moderne samfunn ved å male naturlige elementer fri fra teknologi. Verket kan sees som et stikk mot det livet de fleste av oss lever i dag i kjølvannet av at vi overlesses med informasjon og inntrykk.

En hverdagslig hverdag. Vi trenger å komme tett på livet, “bare være” - være i de ekte øyeblikkene, bedyrer kunstnerne. Begge maler på intuisjon. Massivt og med mange elementer. Men med elementer fri fra teknologi. Forfatter Aldous Huxley i romanen “Fagre nye verden” fra 1932 illustrerte det allerede den gang så tydelig: Vi lever i en sjø av irrelevans og vi må være flinke til å sortere ut falskhet gjennom å tenke selv og reflektere mer. Kunstnerne har zoomet detaljer. Vi ser utsnitt av et spisebord, kontur av vaser, dyremotiv og frukt. Verket er en tankevekker og får oss til å reflektere over livene våre.

ET VINDU INN TIL SELVE LIVET:  Ikke bare er verket, med sitt enorme format på 210 x 280 cm, visuelt mektig, det har også en dyp refleksjon som vi mennesker trenger å ta del i. Pandemien gjorde oss riktig nok ekstra oppmerksomme på hvilke levesett som gjelder når alt kommer til alt - “å bare være» i våre kjente og naturlige omgivelser ble noe vi brått skattet høyt. Men det viser seg at vi trenger påminnelser. Det har derfor vært befriende å oppleve de unge kunstnerne Elise Hisdal og Marcus Soddano male denne virkeligheten. Den virkelige virkeligheten - hvor vi ser hverandre, ser oss selv og ser livet som det er. Vi ser et utsnitt av et kjøkkenbord med detaljer langt borte fra smarttelefonens virkninger og informasjonssamfunnet forøvrig. Gjennom verket tar de et oppgjør med vår digitale verden. Dette får meg til å tenke på somrene fra barndommen og friheten som lå i det enkle. Jeg husker godt smaken av salt sjø, lukten av gassbluss på hytte- og teltturer når frokost skulle lages på svaberget, bare føtter på vei til stranden og omsorgen i hjemmelaget saft blandet ut på en liten flaske. Jeg synes billedkunstner Kenneth Blom beskriver livet så vakkert når han sier: « Hemmeligheten både i livsgåten og i billedflaten ligger i det enkle». Og så sier han: Det ligger mye magi i det hverdagslige. Da slipper jeg å prøve å være tidsriktig. Det er for meg en sirkusverden jeg ikke har overskudd til å være del av, jeg forstår den ikke heller” (Kilde: Kunst nr 2, 2023). Det handler vel om å være den vi er uten for mye filter, eller kulturell glasur, som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen gjerne ville sagt (Kilde: Syv meninger med livet”, 2023).

Man hører ofte at om det finnes et regnskap over livet så ligger det i øyeblikkene. Jeg tror det ligger en dyp mening i å forstå at lykke ikke kan jaktes etter, slik vi gjerne tenderer å gjøre i dag. I dag fører vi på en måte “regnskap” relatert til materialitet, posisjon, rykte og kjøpte opplevelser. For å nevne noe. Burde vi lære mer av pandemien og verdsette disse tradisjonelle verdiene som i større grad gir rom for å stoppe opp og ta oss tid til å være kreativt skapende? Jeg minnes at det ble dokumentert en økning i bakst av surdeigsbrød og at salg av puslespill gikk til værs, det ble snekret og dyrket grønnsaker. Slik sett førte krisen oss tilbake til et tidligere samfunnsbilde som jeg tror vi har lengtet etter.

I følge sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen bør vi ta tak i denne oppdagelsen og gripe denne muligheten til å tenke annerledes om hverdagsliv og livskvalitet - å relansere forståelsen av det å være menneske (Kilde: A Magasinet nr 30. 2020). Nå har vi prøvd “bruk og kast samfunnet” en stund, og det fungerte ikke i lengden, påpeker han. Den anerkjente legen, Audun Myskja fra senter for Livshjelp, sier også noe om dette når han påpeker at vi mennesker takler dårlig å ha for mye å velge i. Han peker på at vi i koronamånedene har hatt betydelig færre valgmuligheter og at flere av oss har opplevd en slags lettelse og fått en indre ro. For å konkretisere det hele eksemplifiserer han at vi før i tiden gikk på butikken med en enkel handlelapp der det stod “smør + salt”, mens at selv salt nå finnes i utallige (!) varianter. Han refererer til forbruksforskning som viser at har vi mennesker mer enn 6 valgmuligheter vil det hele medføre stress og en angst for å gå glipp av noe (Fear of missing out) (Kilde: A-Magasinet, nr 33- 2020).

Billedkunstner Elise Hisdal, opprinnelig fra Bergen,var en av dem som benyttet tiden annerledes da pandemien begrenset det vante livet. Og til store glede for et kunstengasjert publikum utviklet hun malerferdighetene sine og er nå blitt en anerkjent kunstner med særlig fokus på hverdagsfortellinger og dagdrømmer. Sammen med populære Marcus Soddano - som har relativt store produksjoner på gang - har de utviklet et gedigent verk her hos oss i Mellomrommet i forbindelse med prosjektet “To kunstnere - et lerret”.

Billedkunstner Marcus Soddano maler som han lever: Raskt og i nuet. På intuisjon. Marcus er knyttet til det nye galleriet Høyersten Contemporary i Kronstadparken og har på kort tid rukket å få god synlighet hos dem.

OPPSUMMERENDE REFLEKSJONER: Å oppleve samklangen som oppstod mellom kunstnerne var fascinerende. Deres respektive stiler er smeltet sammen i et helhetlig uttrykk, og verkets budskap er virkelig spot on! Vi har i en årrekke blitt advart om informasjonsteknologiens konsekvenser. Sentrale kritikere har omtalt det skjermbaserte fellesskapet som et tomt skall, og retter en bekymring over at vi mennesker i økende grad behandler hverandre dårlig ved at vi har distansert oss fra hverandre (Kilde: Sherry Turkle “Life on the screen”, 1995 / “Alone Together”, 2012 m.m).

//Trude Vaaga, Sosiolog og kunstformidler. Verket og kunstnerprosessen er fritt tolket basert på samtaler og observasjoner i Mellomrommet, samt tidligere arbeider i Tendens. Prosjektet er muliggjort av Bara Eiendom.

All salgsinntekt går uavkortet til avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus, øremerket tilpasset kunstinnkjøp. Pris etter avtale.

Kontakt: Trude Vaaga, 980 16 296 / trude@conseptnord.no

Foto: Tove Lise Mossestad.