GØRIL FUHRS MALERIER TIL BERGEN

in

Det er en stor glede å presentere Gøril Fuhrs kunstnerskap for det bergenske publikum med utstillingsåpning torsdag 1. februar 2024. Helt nye verk skal pryde veggene i historiske Urdihuset, som med omhu er valgt som location for denne kunstneren og hennes verk. Les mer under bildene.

SJELDEN UTSTILLER TIL BERGEN. Det er stas å huse en sjelden utstiller med solid kunstnersignatur. Jeg snakker om billedkunstner Gøril Fuhr som snart er klar for sin første utstilling i Bergen. I skrivende stund pågår det et møysommelig arbeid i atelieret hennes i Asker. Hun får stadig forespørsler fra potensielle kjøpere, men har lovet å vie hele produksjonen til vinterutstillingen i Bergen.

STILLER UT I URDIHUSET I BERGEN. Selv kaller Gøril Fuhr seg intimmaler. Til tross for relativt liten produksjon og beskjeden eksponering, høster hun merkbar anerkjennelse. Maleriene hennes har vist seg ettertraktet hos publikum og kjøpere. Det er slett ikke feil å ta turen til vakre Urdihuset på nyåret om du går svanger med tanken om et nytt maleri til hjemmet ditt.

KLASSISKE RØTTER. Gøril Fuhr var tidlig i sin karriere svært opptatt av den klassiske figurasjon. Hun tilbrakte bl a en sommer hos Odd Nerdrum, og fortsatte kontakten ved å stå modell for ham et års tid. Ettersom tiden gikk fikk hun tilknytning til en gruppe kunstnere som kalte seg Retrogardet hvor videreførelsen av tradisjonene i kunst, musikk og litteratur stod sentralt. Her ble hun også kjent med kunstner Thomas Knarvik som skulle vise seg å få stor betydning for hennes veivalg bort fra det helt strenge klassiske maleriet. I atelieret hos Knarvik utviklet hun nye tanker om figurasjon som gav grunnlag for et annet malerisk uttrykk. Interesse for japansk kunst og tresnitt ble også utviklet i denne perioden.

SELVBIOGRAFISKE KVINNER. Frem til hun fikk barn hadde skikkelsene hun malte stort sett vært kvinner, og kanskje er de også selvbiografiske? Etter at hun fikk barn ble det naturlig for henne å også male barneskikkelser. Barna fremstår nostalgiske og noe melankolske. Samtidig er de tidløse.

SKISSE. Fuhr holder tegningen løs nok til at hun kan foreta endringer underveis når hun begynner å male. I og med at hun utelukkende jobber på limt lerret, og ikke et grunnet lerret, er feilingsmarginen i maleprosessen liten. Hun etterstreber å oppnå en flate i maleriet som oppleves levende både på nært og langt hold.

LANGSOMMELIGHET. Å gjøre seg flid er et uttrykk som stadig dukker opp hos meg etter hvert som jeg lærer Fuhr å kjenne. Arbeidsprosessen starter med å spenne opp lerret, for så å lime dem med harelim og å vie dem flere dager med tørke. Dette er en sirlig prosess over tid hvor lerret skal spennes opp riktig uten bulker eller skjevheter.

«I dag kan en stort sett kjøpe ferdig oppspente lerret. Jeg liker å gjøre dette selv, det minner en på at man faktisk driver med et håndverk” - Gøril Fuhr

Mange av Tendens sine følgere kjenner garantert Gøril Fuhrs billedverden fra interiørmiljøende til en av Norges fremste stylister, Tone Kroken ( Foto: Yvonne Willhelmsen). Fargepaletten Fuhr benytter er ofte blåtoner og jordtoner, og er en fin kontrast til de tydelige figurene hun risser med kullstift. I maleriene inkorporerer hun deler av det japanske uttrykket hvor hun flater ut figurene med tydelige karakterer. Legg merke til ansiktets stille uttrykk.

SMÅ HISTORIER. Gøril Fuhr maler små historier gjennom stille uttrykk i et ansikt, et blikk eller i en bevegelse. Maleriene fremstår myke og milde i sin totalitet, men karakterene er tydelige. Hennes utvikling fra det klassiske til det mer moderne, stiliserte maleriet kan sees som en abstraksjon og forenkling. Motivene har feilanatomiske detaljer. Skikkelsene representerer nærmest et frosset øyeblikk i tid og rom. De er tilnærmet dukkeaktige, men de oppleves likevel levende når man betrakter dem.

KINESISKE PIKER. En serie som har vært med henne i veldig mange år er serien med kinesiske piker. Pikene er ofte malt i flere utgaver med en pike, tvillinger og trillinger i forskjellige settinger eller landskap. Ofte med en katt eller en leke, men jenta er den samme i de samme klærne, men med forskjellige farger i de respektive maleriene.

VERNISSAGE + UTSTILLINGSPROGRAM. Hjertelig velkommen til rommelig og raus vernissage i Urdihuset torsdag 1. februar 2024 kl 19.00 - 22.00. Små smakshemmeligheter på store fat serveres sammen med noe godt i glasset denne kvelden. Eget utstillingsprogram vil lanseres på et senere tidspunkt. Utstillingen står til 15. Mars 2024. For spørsmål er du hjertelig velkommen til å kontakte meg: trude@conseptnord.no / 980 16 296 - Trude Vaaga, formidler.

NOSTALGI. I Michael Krohnsgate finner du historiske Urdihuset med store søyler i front. Som et av de første husene i Bergen ble det fredet i 1923. Den vakre bakhagen er skjermet fra veien og har den siste tiden blitt oppgradert med epletrær. Huset driftes av Janne Gullaksen.

Stuene er oppgradert med mørke sisaltepper og interiøret ellers er i lyse farger. Takhøyden på hele fire meter gjør stemningen nostalgisk. Denne stemningen favner om maleriene til Gøril Fuhr på velfungerende vis, og skikkelsene hennes skal definitivt få spille hovedrollen i Urdihuset denne vinteren.

GØRIL FUHR har stilt ut ved gallerier og kunstinstitusjoner både separat og kollektivt i Norge, samt kollektive utstillinger i Sverige og Danmark. Instagram: @gorilfuhr

FØLG OSS videre for mer informasjon om utstillingen og for stort portrettintervju i desember.

KILDEINFORMASJON. Deler av tekst er hentet fra Neo galleri.

DET SOSIALE ROMMET

in

Ein har sett ei auka interesse for kunst og kultur her heime. Hardt arbeid blant leiarar, og eit tankesett om å aktivt invitere folk inn, har heilt klart næra denne veksten. Solrun Toft Iversen er av dei med tydeleg stemme for fellesskapet. Og nå er ho i posisjon til å invitere oss inn i det monumentale bygget på Engen med røter frå 1850.

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det fortel den nye teatersjefen på Den Nationale Scene, Solrun Toft Iversen, som framfor alt set seg som mål å gjere det sosiale rommet enno større.

Solrun Toft Iversen, 52 år. Gift med lysdesigner Poul Iversen. Fem born og bonusborn – to barnebarn. Teatervitskap og Litteraturvitskap frå UiB. Master i Dramaturgi frå Århus Universitet. Foto: Sebastian Dalseide / DNS

SAMHALD: Toft Iversen er godt kjent for den faglege innsatsen sin i teaterverda. Det er likevel det reint menneskelege som får størst plass i sommarpraten vår. Krafta i fellesskapet, og evna me menneske har til å tone inn i dette fellesskapet, er det viktigaste verktøyet me har når truslar er nær, fortel ho. Og i ei tid med mykje uro, kor mange av oss kjenner på at heilt grunnleggande verdiar står på spel, kjennes det fint at sjefen for byen sitt store teaterhus heiter Solrun.

I NÆR DIALOG MED TIDA VÅR. På biletet: Ei promotering av framsyninga “1984?” som har premiere i september. I følgje teatersjefen er dette eit av dei stykka me treng å kome saman om til hausten. Med eit klaustrofobisk tankeeksperiment om overvåking, kontroll og tankeforbrytingar skal forteljinga sei noko djuptgåande om det som gjekk føre seg i kjølvatnet av andre verdskrig. Handlinga er henta frå romanen til George Orwell frå 1948. Tolkning og regi: Tore Vagn Lid.

DET NÆRE: Ein treng ikkje ut i Europa for å oppleve dei store kunst- og kulturscenar lengre. Det skjer rett her, i byen vår, og med teatersjef Solrun Toft Iversen i førarsetet. Ho ser føre seg ei himling over samværet i teatersalen - den skal vere ei påminning om at me har meir til felles enn det som skil oss ad.

Den genuine interessa hennar for den sosiale kapasiteten som bur i oss alle er det som skal vere gjennomtrengande når godt teater skal utviklast på Engen. Teatersjefen ynskjer at publikum skal kome i kjenslemessig kontakt med det som rører seg i samfunnet og held fast ved at scenekunsten speler ei sentral rolle. Så har ho også ein god plan, tykkjer eg, for å nå ut til flest mogleg unge!

Du har ny jobb som teatersjef ved Den Nationale Scene. Korleis kjennes det?

Eg kjenner meg heldig og etter dei fyrste dagane på jobb kjenner eg meg også utruleg godt motteke. Mine medarbeidarar er dyktige, engasjerte og veldig varme i mottakinga si av meg som deira nye sjef. Eg er også glad for at lanseringa av haustrepertoaret vårt fekk så god respons. Eg tenker nok mykje på kva eg skuldar dei tilsette og korleis eg kan gjere ein god jobb for alle. Og så er relasjonen vår til publikum svært viktig for meg. Håpet mitt er at alle skal kjenne seg velkomne her. At dei kan oppleve DNS som sitt hus.

Kva tankar har du om teateret si rolle i ei tid med mykje uro? Og er det nærast ei plikt å kommentere samfunnet gjennom kunsten?

Eg trur dei framsyningane vi har valgt ut til hausten står i nær dialog med tida vår. Eit teater er ein bastion ein skal verne om i seg sjølv fordi vi forvaltar fridommen i å kunne gjere stemma vår gjeldande. Slik utgjer vi ein umisteleg arena for fellesskap. Men vi pliktar og i vårt repertoar å skape eit ressonanserom for nettopp desse kvalitetane. Vi skapar både oppleving, medvit , meiningsbrytning og refleksjon gjennom framsyningane våre. Dette ansvaret er tydelegare når tida er uroleg.

Dei som har fulgt deg gjennom karrieren veit at du set samhald i sentrum. Kva er krafta i dette fellesskapet som du skattar så høgt?

Eit fellesskap kan verke slik at fleire vert inkludert og færre fell utanfor. Det å bli eksponert for andre perspektiv og andre menneske gjer at vi kan famne skilnader betre, og såleis utvikle oss sjølve som einskilde menneske og som samfunn. Den medmenneskelege krafta i fellesskap er vår einaste sjanse mot truslar som nærmar seg.

Mange barn og unge kjenner på utanforskap og får ikkje til å prestera innanfor den ramma samfunnet har statuert. Kva tenkjer du om dette, og korleis kan ein som by bli betre her?

Det byrjar med kvar einskild av oss: Ved å tørre å møte blikket til einannan og å sjå etter dei som kanskje dreg seg unna merksemd. Vi treng også å støtte og heidre dei som jobbar med unge og som investerer i å gje dei gode vekstvilkår. Skule, kultur, fritid og helsemessig oppfølging er på mange måtar tenester vi tek for gjeve i vårt velferdssamfunn. Likevel ser vi at mykje av støtteapparatet og høve til utvikling står under press. Som kulturleiar vil eg slå eit ekstra slag for at kunstopplevingar skal utgjere ein mogelegheit og spegle seg på ein måte som ikkje er prestasjonsretta. Born og unge må få tilgong til det frå tidleg alder. Og så må vi – mellom anna på DNS - gjere oss umake for å ynskje dei velkommen inn.

Du har nyleg lansert programmet for teaterhausten. Kva framsyning tenkjer du at me treng mest akkurat nå?

Eg trur 1984 og Diktatoren vil skjære rett inn til kjerna av kva som står på spel i vår tid og med vidt ulike inngangar og uttrykk likevel peike på kva konsekvensar fortid har for notid og korleis framtida kan utvikle seg basert på vala vi tar. Men så vil eg også seie at eg allereie gler meg stort til å sjå mange aldersgrupper samlast til ei feiring av vennskap på tvers av skilnadar og julestemninga som finns i det uperfekte. Jul i svingen er ei framsyning som også treff dei unge vaksne. Eg håpar vi kan gje alle ei himling over samværet i teatersalen som minnar om at vi trass alt har meir til felles enn det som skil oss ad.

Så var det denne nynorsken! Vil du framleis nytta den i jobben din, og vil me enno til kunne oppleve heile teaterhuset i denne språkdrakta?

Shockheaded Peter vert spelt i Are Kalvø si omsetjing og eg vil framleis uttrykke meg med mitt eige målføre. Ein skal heller ikkje sjå bort frå at fleire av våre nynorske dramatikarar vert med meg vegen opp bakken frå Det Vestnorske Teateret.

Av: Trude Vaaga, skribent Tendens. Foto: Sebastian Dalseide, DNS.

 

 

EIN HYLLEST TIL KVARDAGEN -og vestlandskulturen!

in

Det er hot å vere vestlending og den prisvinnande skodespelaren Henrik Mestad veit å nytte seg av nettopp det. Stykket med tittel Alle fantastiske ting er skreddersydd oss i vest, både når det kjem til innhald og målføre. Og det likar me!

På kav Bømladialekt er det ingen tvil om at me trur på gleda han deler over det å trekke teiner eller å sitje på det vesle kjøkenet saman med foreldra på Rubbestadneset - kor mor spela på piano.

I Tendens har me jobba mykje med å inspirere dei unge til å sjå verdien av kulturarva vår: Den storslåtte naturen, det gode gamle håndverksfaget og verdien det har å stoppe opp og ha tid til å reflektere. Me er bekymra for overflodssamfunnet som byr på stress gjennom uendeleg mange valmogleheiter Er me på veg bort frå det trygge? Kva verkøtykasse har dei unge når det kjem til å takle livet sine store og små utfordringar? Tendens var heldig å vere på premieren til Alle fantastiske ting - ein komedie som nettopp tek for seg kva som veg tyngst når livet er på det mørkaste. Og kanskje er dette ei særskild påminning med tanke på ungdomane våre? Etter framsynigna fekk me ein prat med skodespelaren sjølv.

Alle fantastiske ting er ein komedie som dreg oss inn i livet til en 7 år gamal gut som gjer det til eit livsprosjekt å muntre opp den djupt deprimerte mora si frå å ta sitt eige liv. Mora er på sjukehus og far seier ho “har gjort noko dumt” . Så lagar guten ei liste over alle fantastiske ting i verda. Ting som skal gjere livet til mora verdt å leve og som kan muntre henne opp. Lista er også ei nødvendig motvekt frå alt det vonde guten kjenner på og bekymrer seg over.

Kan du nevne hundre ting som gjer livet fantastisk? Tusen? Kva med ein million? Trass i alt alvoret, inviterer skodespelaren publikum leikent med inn i scenekunsten. Kanskje er det eit dristig prosjekt? Men ingenting går gale når skodespelaren heiter Henrik Mestad.

Tidsreisa fram til guten sin vaksne alder er prega av ei djup sorg og redsle, men likevel sprett karakteren inn og ut av dette mørke ved å leite fram alt som kan vere fantastisk ved livet. Fortel!

Forteljinga er ein hyllest til det enkle og kvardagslege, og til det tilsynelatande ubetydelege. Døme på dette er å sykle i nedoverbakke eller å trekkje nokre teiner. Dette er altså ei feelgood framsyning, som trass i eit dystert bakteppe, feirer livet.

Komedie med eit tungt bakteppe frå Oslo til Det Vestnorske Teateret i Bergen. Skodespelar Henrik Mestad deler ei håpefull forteljing om alle fantastiske ting som gjer livet verd å leve. Med eit barnlig blikk, banalt kroppspråk og ein autentisk iver bak kvart ord som vert spytta ut inkluderer han oss i livsprosjektet sitt og i tidsreisa fra 7-åring til vaksen alder.

Kva vil du seie er det mest essensielle i forteljinga?

Det som er fascinerande er at ein midt i ein alvorleg livssituasjon faktisk kan få auge på noko fint. Og at dette ofte handlar om det kvardagslege. Guten søker alt det som er vakkert og fantastisk og skriv det ned på lista si. Til inspirasjon for mora, men like mykje for å redde seg sjølv frå å bli deprimert. Han har ei redsle for det.

Tidsånda vår: Var det noko pandemien lærte oss så var det at ein i kriser prioriterer tryggleik framfor fridom. Brått var ikkje overflodssamfunnet det me trengde. Henrik Mestad og Alle fantastiske ting gjev oss også ei påminning om dette. Å sjå det store i det enkle. Kanskje er me i ferd med å redefinere omgrepet livskvalitet?

Kva er bodskapen slik du ser det?

Det er litt underfortalt kanskje, men stykket gir oss ein peikepinn på at ein treng nokon å snakke med i tunge stunder, og at eit offentleg hjelpeapparat nok mangla i guten sitt høve. Denne guten var 7 år på 80-talet og kanskje mangla det eit system for bearbeiding av sorg den gong?

Konklusjonen i stykket er nok at denne lista ikkje var eit godt nok verktøy for han. I vaksen alder må han bearbeide heile livslinja si hos ein psykolog.

Kva tenkjer du om barn som veks opp i dag?

Kanskje er ein litt redd for kjensler i dag? Det er så viktig å lære seg å setje ord på kjensler. Alle har det tilsynelatande godt. Det er eit veldig polert samfunn me lever i. Det er jo slett ikkje slik røyndomen er. Me treng nok å minne oss sjølv på dette, særskild med tanke på det overflodssamfunnet med lever i.

Det er ei håpefull forteljing dette her. Skal ein alltid halde fast ved eit håp tenkjer du?

Å, ja! Me må sjå oss kring. Og det er ofte dei enkle og heilt elementære tinga ein treng halde tak i når livet er som tyngst. Og så må ein aldri gløyme at gleda fins i det vesle enkle. Det å samle seg rundt eit matbord, slik ein kanskje gjorde mykje meir av før i tida. Eller som eg skildrar i stykket kor fantastisk det er å trekke nokre teiner.

Kva tykkjer du er best med Bergen då?

Bergen er som ein landsby, her er så mykje å sjå på ei og same tid. Eg er så fascinert av dette industrieventyret ein ser i alle store fiskefartøy, samstundes som det er ein slik pulserande by der musikk, litteratur og teater er framtreiande. Denne kontrasten likar eg.

OPPSUMMERT

Så er det kanskje slik at hemmeligheten i livsgåta ligg i det enkle. Eg minnast sjølv somrane slik dei var før: Smak av salt sjø, lukta av gassbluss på hyttetur når egg skulle kokast til frukost og omsorga eg kjende i heimelaga saft på flaske. Det er noko med refleksjonane skodespelar Henrik Mestad dreg oss inn i, enten det er å sykle i nedoverbakke, ete ein is eller finne gleda over storslått teinetrekking longs kysten på Rubbestadneset. Han minnar oss på å sjå det store i det enkle. Men er me i ferd med å miste dette? Ein les stadig om ungdom som slit og statistikken for psykisk helse ser dyster ut for denne generasjonen.

Tradisjonelle verdiar, som i større grad gir rom for å stoppe opp og sjåa gleda i det enkle, har heldigvis dei siste åra vore i emning. Me er heldige som har scenekunst som kommenterer tidsånda vår og som minner oss på kva som eigentleg betyr noko - når alt kjem til alt.

Sjå stykket!

Tekst: Trude Vaaga, Tendens Foto: Øyvind Ganesh/Over Norge

Framsyningsperiode: 20.10 – 05.11. Tilrådd aldersgrense: Frå 13 år

Av: Duncan Macmillan og Jonny Donahoe.
Omsett av: Hans Morten Hansen
Bearbeiding av tekst: Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad
Regi: Bjarte Hjelmeland
Med: Henrik Mestad

 


 

Teater

in
 
 
 

M I N K E N N E T H
:
«Min Kenneth» er ei klok og varm forteljing om Bømlo sin store komponist. Skodespelar Sigurd Sele rakk ikkje heilt å bli kjend med Kenneth Sivertsen. Nå står han på scenen for å hylle den musikalske storebroren han aldri fekk, men som i staden glei vekk i sjukdom og rus. 

Sigurd Sele spelar på alt. Her er alvor og humor på ei og same tid. Me får servert eit spenn av tonar og kjensler. Det gjer vondt å høyre lyden frå plata ”Blod og bensin” og desto meir vakkert at det heile avsluttast med dei mjuke tonane i songen Draumespor. 

___

A V : Trude Vaaga
F O T O : Thor Brødreskift

 
 
 

K V A
:
Teaterkonsert om Kenneth Sivertsen. Med Sigurd Sele og band. Av Sigurd Sele og Aslak Moe.

S C E N E
:
Logen, Bergen sentrum. Varigheit: ca 1 time og 20 min.

K V E N
:
Sigurd Sele, 45 år, autodidakt. Har stått på scenen sidan han var seks år gamal. Født og oppvokst på Bømlo. Aktuell med «Min Kenneth» på Det Vestnorske Teater. Skal også medverka i «Heim 4» som har premiere på nyåret.

Kenneth Sivertsen er det største som har skjedd på Bømlo sidan Olav Trygvasson kristna oss! Det seier Sigurd Sele i framsyninga «Min Kenneth». Me tok ein prat med skodespelaren.

Ditt forhold til Kenneth? 
Kenneth var femten år eldre enn meg. Ei ledestjerne som har fulgt meg heile livet og som er ein direkte årsak til at eg i dag er musikar og skodespelar

Kva er visjonen med førestillinga «Min Kenneth»? 
Det ligg jo eit ynskje om å heidre Kenneth og musikken hans. Løfte det han skapte fram og prøve å vise at han var så mykje meir enn skandalene og avisforsidene som dei fleste hugsar han frå. Det ligg og eit ynskje om å fortelje noko om rus, avhengighet og val ein tek i livet sitt. Korleis ein brukar folk rundt seg og korleis ein kan øydelegga relasjonar.
Kenneth var komponist og klovn på same tid. 

Kva tenkjer du om nettopp det?
Det er jo det eg prøver å bøta litt på med denne forestillinga, løfte fram musikken hans. For den fortener å leva vidare, men då må den brukast og oppdagast av nye generasjonar.

Kan vi kalla Kenneth ein komponist, og kva særprega han?
Kenneth var sjangeroverskridande. Han hadde jo ingen formell musikalsk utdanning. Hans skulering begrensa seg til to år ved musikklina på Voss Folkehøgskule. Dette gav han jo eit heilt unikt utgongspunkt som komponist. Han var ikkje hemma av formspråk og reglar som fins særskild i den klassiske musikken. 

Han var ekstremt utålmodig og sprang frå prosjekt til prosjekt. Det var både ein styrke og ein svakhet. For det var veldig vanskeleg for publikum å få «tak» på artisten Kenneth. Så snart han hadde laga ei jazzplate, så gav han ut eksperimentell kammermusikk, og fulgte deretter opp med ei pop-plate, og vidare ein tur innom jazz igjen, for så å gi ut ei plate med bedehusmusikk. 

Dette var sjølvsagt vanskeleg for folk å forholda seg til. 

Kva tenkjer du om denne musikalske arva?
Den enorme katalogen han etterlot seg er så vakker og står seg voldsomt godt. Plata «Spør vinden» innheld til dømes berre klassiske komposisjonar for klassisk gitar i spansk tradisjon. Desse skreiv han som syttenåring på Voss Folkehøgskule. Når ein lyttar til den plata og dei enormt komplekse komposisjonane så er det smått utruleg at de kjem frå handa til ein så ung gut. Hadde han levd i dag så hadde han fått ein heilt anna status som komponist og hadde nok blitt kalla Noregs Mozart.